De to hendelsene har brakt to ungdommer fra Hemne sammen på en spesiell måte. De har tidligere bare visst om hverandre. De har aldri vært omgangsvenner. Før nå.

For når Amund Bjørkøyli (18) fikk snudd livet opp ned av noe som i utgangspunktet burde være en «bagatell», var Sverre Hellem (20) utstyrt med all verdens flaks etter en hendelse som normalt skulle fått et fatalt utfall.

Amund tilbrakte seks måneder på sykehus og er forberedt på at han aldri mer kan stå på beina. Sverre fikk reise hjem fra sykehuset etter fem dager. Han blir når som helst helt friskmeldt.

— Livet er urettferdig. Derfor bestemte jeg meg for å hjelpe Amund på min måte, sier Sverre Hellem.

Dette er historien til Amund:

Det er 24. februar, fredag og klart for helgemoro. Amund og tre kompiser drar til bowlinghallen på Kyrksæterøra for å spille. På forhånd blir de enige om at de to med lavest poengscore skal få ei såkalt taperstraff. Den går ut på å snøbade etter endt konkurranse.

De drar fra bowlinghallen og hjem til Amund i Lyngvollveien. Taperne; Amund og Anders Volden Singsdal, er klare til å ta sin straff. En krakk rigges til på plena, som er dekt av ca. en halv meter med nysnø. Kun iført badebukse og med minusgrader i lufta, klatrer de opp på øverste trinn av den ca. 90 centimeter høye krakken. De to andre kompisene er vinnerne; de ser på og står klar med mobilkameraet. Uhøytidelig guttemoro må selvsagt foreviges. Dette blir nok noe å le godt av i ettertid.

De to på krakken stuper ned i nysnøen. Anders tar «svømmetak» noen meter framover før han reiser seg. Amund blir liggende igjen. Kun beina stikker opp. Tuller han?

Dette er historien til Sverre:

Klokka er rundt seks på morgenen. Det er mandag 5. juni og andre pinsedag. Sverre er på vei hjem fra fest sammen med en kompis. I Trondheimsveien ser de et stillas oppstilt ved veggen på Kiwi-butikken. De får et innfall om at det sikkert er veldig ok å sove oppå taket der.

De klatrer opp og legger seg nedpå mot den delen av taket som vender ut mot Hemnfjorden. Men naboer har observert dem. De kontakter eiendommens vaktmester. Han rykker ut. Oppe på taket finner vaktmesteren de to ungdommene. De våkner.

Sverre mister balansen idet han reiser seg, han vakler og faller bakover. Vaktmesteren får så vidt ei hånd på den ene skoen til Sverre. Taket glipper, og Sverre forsvinner over kanten og faller åtte meter rett i asfalten til en uhyggelig klaskelyd. Er det mulig å overleve et slikt fall?

— Kjente noe i nakken

Sist torsdag, den 14. september, møter ST de to ungdommene hjemme hos Amund Bjørkøyli. Han sitter i rullestol. Han kan bevege hendene, men har ikke gripetak i fingrene. Han kjenner det bare så vidt når mamma Anne Edel berører beina hans.

— Jeg har ikke gitt opp, men målet er å komme meg ut av rullestolen igjen, sier han.

Han forteller selv om den skjebnesvangre fredagen i februar.

— Da jeg landet i nysnøen, kjente jeg at jeg traff bakken under snøen. Jeg kjente noe i nakken, noe som kunne være alvorlig, sier Amund Bjørkøyli.

Da kompisene erkjente at han slett ikke spilte skuespill, slo de straks alarm. De ringte 113. Med en mulig nakkeskade på gang, gjorde ikke kompisene annet enn å hente pledd og tepper for å holde ham varm.

Ikke kompetent

Etter om lag et kvarter ankom ambulansen. Amund, sterkt nedkjølt, ble påført støttekrage rundt halsen og nakken. Men dårlig sikt gjorde det ikke mulig å sende helikopter til Hemne. Ambulansen skjøt fart i retning Trondheim og St. Olavs hospital over Hemnkjølen, og ble møtt av lege ved Ellingsgården, omtrent midt mellom Kyrksæterøra og Orkanger. Legen rapporterte til akuttmottaket.

Med i ambulansen var den ene av de tre kompisene, de to andre i egen bil hakk i hæl.

Men på St. Olavs hospital var det ikke kompetent mannskap på plass til å håndtere situasjonen med Amund. Det var vinterferie og ikke optimal bemanning.

Alvorlig ryggmargsskade

Det ble tatt MR av Amund, og legene som var på plass fikk også se videoen som kompisene tok av stupet i nysnøen. Det ble tatt en hastebeslutning om å sende ungdommen fra Hemne til Ullevaal sykehus i Oslo. Det var alvor.

Amund fikk denne natta virkelig erfare hva syketransport er. Fra St. Olavs i Trondheim, ble han skysset til Værnes og et ambulansefly som måtte vente i flere timer på å lette på grunn av værforholdene. Fra Gardermoen gikk deretter ferden videre til Ullevaal.

Skadene viste at nakkevirvel C4 var knust, og måtte stykkevis plukkes ut og erstattes med bein fra hoftebeinet. Virvel C5 var kløvd og kunne festes sammen.

Årsaken til at Amund ikke hadde følelse i kroppen nedenfor halsen ble også i all sin dramatiske tydelighet påvist: ryggmargen var alvorlig skadd, og at dét er selve svaret på lammelsen han har.

— Uvirkelig hjemtur

Anne Edel Steinveg og Helge Bjørkøyli, Amunds foreldre, var på ferie i Marokko da alt dette skjedde. Amunds kompiser forsøkte umiddelbart å ringe dem, men fikk ikke telefonkontakt. I stedet ringte de Amunds søster Hanne, som bor i Molde.

— Hanne fikk etter hvert kontakt med oss. Den første beskjeden gikk ut på at Amund hadde falt og hadde nakkesmerter, og at han var på vei til sykehuset. Litt seinere kom beskjeden om hvor alvorlig det kunne være. Dette var altså en fredag, og til alt hell hadde vi billett hjem igjen på lørdag. Det ble en uvirkelig tur hjem. Vi var i ei tåke som nesten ikke kan beskrives, sier Anne Edel Steinveg.

Uvirkelig for foreldrene

Mens foreldrene befant seg i luftrommet et sted mellom Oslo og Nord-Afrika, ble Amund trillet inn på operasjonsbordet. Inngrepet varte i ca. fire timer.

Da hadde søstera Hanne lyktes med å få seg flybillett fra Molde, og to tanter og en onkel ventet også ved sykesenga da Amund våknet etter narkosen.

Den påfølgende natta ankom foreldrene – til et syn som var i skarp kontrakt til den livlige gutten de sa adjø til da de dro på ferie.

— Han lå i sykesenga med slanger og ledninger over alt, og han kunne kun bevege hodet og så vidt den ene handa, sier Anne Edel Steinveg stille.

Foreldrene sto der som vitner til en uvirkelig konsekvens av troskyldig guttemoro etter en uhøytidelig batalje i bowlinghallen...

Kritisk

Amund Bjørkøyli tilbrakte ei uke på Ullevaal sykehus. Deretter ble han transportert tilbake til St. Olavs hospital i Trondheim, der han tilbrakte seks måneder.

Like etter at han ankom Trondheim, ble han også rammet av en uforklarlig feber, en så til de grader negativ bonus i forlengelsen av det marerittet han allerede hadde vært gjennom. Imellom fem og seks uker svingte feberen fra mellom 39,6 til godt over 40, og det var en periode kritisk.

— Vi var der døgnet rundt i denne perioden. Det starta med en infeksjon. Blodprøvene var normale, men feberverdiene var uforklarlige. Legene rådførte seg med andre leger i både Europa og USA for å finne ut hva årsaken var og hvordan de skulle få den ned. Til slutt gikk feberen ned, men det er fortsatt et mysterium hvorfor Amund hadde så høy feber, sier Anne Edel Steinveg.

Takker dugnadsgjengen

18. august kom Amund Bjørkøyli hjem igjen. Siden det fatale snøstupet i februar, hadde han da vært hjemom bare et par ganger på sykepermisjon.

Han kan ikke lenger dra til Tjeldbergodden og metanolfabrikken, der han hadde lærlingplass som prosessoperatør. Han kan ikke lenger spille fotball på KIL/Hemne. Og han kan ikke lenger være fotballdommer. Han er – i hvert fall foreløpig – lenket til rullestolen sin, der han i egenkjøpt bolig, med foreldrene som nærmeste naboer, har tilpasset hjemlig infrastruktur på en så god måte som det er mulig å få til.

— Huset er under ombygging, og vi bygger nå garasje med adkomst til heis opp til hovedetasjen. Målet er også å komme tilbake til Tjeldbergodden, sier Amund Bjørkøyli.

— Jeg vil gjerne benytte anledningen til å rette en stor takk til naboer, venner og andre som har jobbet dugnad og hjulpet oss med å legge forholdene til rette på en best mulig måte for Amund, sier Anne Edel Steinveg.

Penger til treningsrom

På sidelinja til denne skjebnen satt altså Sverre Hellem. Mirakelgutten som overlevde et fall på åtte meter fra et butikktak, fikk selv fire-fem brudd i ryggen og to i nakken etter fallet. Men når han nå sitter i sofaen retter overfor Amund, synes han at livet er urettferdig.

— Det er nok jeg som burde ha sittet i den rullestolen, sier han.

Hva gjorde så Sverre med det? Jo, for å fortelle historien i kortversjon, så snakket han med familiemedlemmer om hvordan han kunne hjelpe Amund. Det endte med at Sverre iverksatte en kronerulling for at Amund kan få sitt eget treningsrom i huset i Lyngvollveien.

Sist tirsdag ble kronerullingsaksjonen publisert på Facebook, og status per sist torsdag var 218 delinger og enda flere «liker».

— Responsen har vært veldig bra, sier Sverre Hellem.

— Jeg setter veldig stor pris på dette initiativet fra Sverre. For min del er det bare trening og atter trening som skal til for at jeg skal komme meg på beina igjen en gang, sier Amund Bjørkøyli, som imidlertid ikke ønsker å fokusere på antall kroner som er kommet inn, men på det initiativet som en sambygding har tatt.

— Dette er et prisverdig initiativ som handler om medmenneskelighet. En stor takk til Sverre for en veldig fin tanke, sier Anne Edel Steinveg.

— Dette er et synlig bevis på flaks og uflaks, og det er som sagt jeg som burde ha sittet i rullestol – i beste fall. Da kompisen min kikket ned fra butikktaket, ventet han å se en blodpøl. Men jeg er i live og har det bra. Jeg tenker at Amund har det svært vanskelig nå. Derfor tok jeg dette initiativet. Jeg tror på legen min, som sa at jeg aldri kommer til å forstå hvor heldig jeg var, sier Sverre Hellem.

Han er lærling ved Lian Trevarefabrikk, og for tida delvis sykemeldt.

— Jeg er helt friskmeldt igjen når som helst, sier han.

Du kan gi støtte til et treningsrom til Amund slik:

Bank: 4312 15 11690

Vipps: 46473369

Bedre på bowling

— Hvor er det offentlige i dette bildet? Har ikke de et ansvar for å legge forholdene til rette for at Amund får hjelp?

ST stiller spørsmålet til Amunds mor Anne Edel:

— Det er et tema vi ikke ønsker å ha fokus på akkurat nå.

— Hva tenker du om deg selv og framtida, Amund?

Det oppstår en lengre pause. Men han er innerst inne en gladgutt som i denne prosessen er blitt fortalt av helsepersonell at han er mentalt sterk og holder hodet over vann i ei særdeles vanskelig tid.

— For det første vil jeg takke kompisene mine for at de gjorde alt riktig da jeg ble liggende på hodet i snøfonna. De har i ettertid også fått mye skryt for måten de håndterte hendelsen på. Jeg vil også takke personalet ved avdelinga for ryggmargsskadde på St. Olavs hospital for den jobben de gjorde. Selv skal jeg ikke gi opp.

Galgenhumoren er også intakt.

— Så har jeg bestemt meg for at jeg skal bli en enda bedre bowlingspiller, jeg skal ikke tape og stupe i snøen flere ganger!