«Det er bare magi, rett og slett. Jeg synes det du gjorde der, var helt hinsides.»

Ordene kom fra Lene Marlin etter at hun hadde hørt Thomas Løseth framføre Damien Rice' vakre ballade, «The Blower's Daugther» forrige fredag.

Det udefinerbare

Og det var ikke bare Marlin han skapte magi for. I høst har orkdalingen Thomas Løseth sunget seg inn i nordmenns hjerter.

Det er mange store stemmer i musikkonkurransen The Voice, men få har et så sterkt særpreg, en så uttrykksfull sårhet i stemmen sin og er så tvers gjennom ekte som Thomas Løseth. Han har det som på godt norsk benevnes som «it-faktoren» - dette udefinerbare, som bare treffer en rett i hjerterota.

Festivalgründer

Til tross for at han fortsatt er ung, har han rukket imponerende mye. Han har spilt og sunget i flere band - alt fra de lokale sjarmklumpene i Knaillertan til mer voksne Gluntan, og sammen med kompisen Daniel Mandal har han greid kunststykket å få en musikkfestival til å gå i balanse år etter år.

Mandal og Løseth er gründerne bak Strandafestivalen, som fra neste år vil bli avholdt i Idrettsparken under navnet Parkliv. For ei ukes tid siden ble det klart at de har greid å booke det mange mener er Norges største rockeband, Dumdum Boys.

- Vi har vært Dumdum-fans siden vi var 14. Jeg kan alle låtene, og dette var den store drømmen da vi startet festivalen. Så det var jævlig artig å få ja - etter å ha prøvd i tre år.

Ville ha trommer

Thomas Løseth vokste opp på Fannremsmoen, og musikken har alltid vært en viktig del av livet hans.

- Jeg ville ha trommesett da jeg var fem, men mamma hadde ikke så veldig lyst til å ha ei bråkebøtte i kjelleren, minnes han.

Sju år senere fikk han endelig trommene sine.

- Jeg var fascinert av rytmene. Det er trommisen som styrer bandet; holder beaten.

Løseth var også glad i å synge, men han var fryktelig sjenert.

- Jeg har alltid sunget mye, men jeg var veldig sjenert, og turte aldri å synge så andre folk hørte det. Så jeg gjemte meg bort når jeg skulle synge.

- Jeg var livredd

Men på et eller annet tidspunkt måtte han komme fram fra gjemmestedene. Som tenåring ble han med i bandet Knaillertan, sammen med Daniel Mandal, Jens Erik Jakobsen og Vidar Rønnes. For første gang skulle Thomas Løseth synge foran et publikum. Løseth var nemlig både trommis og vokalist i bandet.

- Jeg husker det jævlig godt. Fy flate! Det var UKM, og jeg var livredd - skikkelig shaky.

Men han kom seg gjennom det, og takket være Knaillertan forsvant sjenertheten gradvis. Bandet fikk etter hvert spillejobber over hele Trøndelag, men Thomas satt stadig bak slagverket. Inntil mannen som hadde ansvaret for å booke dem, Stage Dolls-bassist Terje Storli ba ham kaste stikkene:

- Han ga meg klar beskjed om at frontfiguren ikke kan sitte bakerst.

Telefon fra Gluntan

Siden har han holdt seg i forgrunnen. Da utdanning og yrkesliv spredte medlemmene av Knaillertan rundt om i landet, ble Løseth stående igjen alene. Men han hadde ingen planer om å gi seg med musikken.

- Det gikk ei uke, så ringte Gluntan og ville ha meg som vokalist. Jeg er ingen dansebandfyr, og ante ikke hva Gluntan var. Men jeg sa ja, for jeg visste at dette var noe jeg ville lære av og vokse på.

Etter et år med masse spillejobber, bestemte Løseth seg for å slutte.

- Det ga meg ikke så mye musikalsk. Jeg ville spille musikk som betydde noe for meg - jeg ville lage musikken selv.

Valgte musikken

Han begynte å jobbe som sjåfør, men kom til et punkt der han følte han måtte velge: jobben eller musikken. Han valgte det siste.

- Det var et tøft valg som rommet mye usikkerhet?

- Ja, men egentlig var det enkelt. Jeg har alltid hatt sånn fokus på musikken, og jeg har hatt veldig god støtte i familien min. Så jeg sa til meg selv at det er alltids en vei tilbake om jeg ikke skulle lykkes. Jeg ga meg selv tida fram til jeg fylte 30.

- Du rakk det?

- Ja, det holdt sånn akkurat, sier han og setter opp det lune smilet sitt.

Roser Marlin

For det har virkelig tatt av etter at han ble med i The Voice. Der har han fått jobbe med noen av Norges største artister, med Lene Marlin som mentor.

- Jeg trodde aldri jeg skulle nå så langt, men det er jævlig artig, sier Thomas Løseth som beskriver seg selv som en følsom type - noe som avspeiles i stemmen hans. Å få jobbe med Lene Marlin, som har vært åpen om sine psykiske problemer, har betydd veldig mye for ham. Det at hun selv har vist sårbarheten sin, har gjort ham tryggere:

- Det betyr så mye at hun har vist denne sårbarheten. Hun byr på seg selv og viser følelser, og hun viser at det faktisk kan gå bra selv om ikke livet går på skinner hele tiden.

Fikk nerver

- Beskriv hvordan du hadde det forrige fredag - i forkant av din første liveopptreden.

- Hele uka hadde vært fylt med øvinger og prøver, og jeg visste alt jeg skulle gjøre. Alt var klart, og jeg var helt rolig, forteller han.

- Torsdagskvelden fikk jeg nerver - fikk faen ikke sove. Vi skulle være med på God morgen, Norge på fredagsmorgenen, og jeg ble bare liggende å vri meg.

Utover fredagen greide han å roe nervene.

- Men det tok seg opp igjen, sier han og ler.

Tvilte på seg selv

- Det var veldig avslappende backstage. Vi hadde det fint sammen, og støttet hverandre. Så ble jeg ropt opp; det var to minutter til jeg skulle på scenen. Da begynte jeg å kjenne det. Hodet mitt var fylt av tusen tanken i sekundet, jeg skalv og var svett i hendene.

Thomas gikk ut på scenen. Han kikket på mentorene - og var vettskremt.

- Akkurat der og da var jeg ikke sikker på om jeg ville greie å gjennomføre låten. Jeg var så jævlig redd for å glemme teksten. Jeg hadde ikke vært så nervøs siden jeg skulle gå på scenen med Knaillertan under UKM i Orkdal for første gang.

Blir gjenkjent

Men Thomas greide å samle seg, og leverte en smellvakker tolking av Damien Rice-låten. Han sang med en sånn innlevelse og følsomhet at Lene Marlin gråt.

Hjemme i stuene satt folk og stemte på ham. Han var en av dem som fikk flest stemmer fra seerne.

- Merker du at du blir gjenkjent?

- Det er helt vilt! Jeg merker at folk glander på bussen og spør om bilder. I forrige uke skulle jeg handle i Oslo, og da jeg gikk opp Karl Johan, begynte folk å rope og skrike. Jeg er bare en fyr fra Fannremen - så jeg blir jo helt satt ut. Derfor gjør det godt å komme hjem til Orkdal, for jeg husker veldig godt hvor jeg kommer fra. Og så opplever jeg at sambygdingene mine unner meg dette, og det er godt.

- Faller du sammen om du ryker ut?

- Nei. Jeg er stolt av meg selv som har kommet så langt. Og så skal jeg tå på som f... etterpå.