Løkken Verk sto høyt i kurs i Nazi-Tyskland, særlig etter de alliertes invasjon av Sicilia i 1943, der tyskerne mistet en annen viktig svovelkiskilde. Englenderne var fullstendig klar over dette, og satte dermed Orkla øverst på sin prioriteringsliste over anlegg som måtte tas ut i Norge. Eksempelvis Rjukan var langt bak Orkla på listen.

I Norge hadde administrerende direktør i Orkla, Thorry Kiær, gitt Nasjonal Samling (NS) en gave på 10.000 kroner. Han reiste også til Sverige i et forsøk på å få den norske eksilregjeringen i London til å slutte å sabotere for Orkla.

Tyskland og tyske selskaper hadde vært viktige marked og samarbeidspartnere på hele 1900-tallet. Det forandret seg lite på grunn av krigen. Flere andre norske selskaper hadde også gitt pengegaver til NS.

Samarbeidet med tyskerne

I England anså de allierte direktør Thorry Kiær som; «not exactly a nazi, but extremely incooperative».

Dag Tangen hevder i boken Orkla og krigen (2015) at Thorry Kiær etter krigen fremsto som en slags motstandsmann som hadde drevet stille sabotasje. Dette kommer blant annet frem i Løkken Verk – en norsk grube gjennom 300 år, Orkla Grube-Aktiebolags egen jubileumsbok ved 300 års jubileet i 1954.

Kiær søkte samarbeid med tyskerne for å holde hjulene i Orkla i gang. Etter frigjøringen ble Kiær etterforsket for landssvik, men det ble ikke reist tiltale fordi han ble oppfattet å ha vært i en tvangssituasjon. Det er også hevdet at mangelfull etterforskning førte til at saken ikke ble tatt videre. Samtidig hadde mange Orkla-arbeidere fortalt om kritikkverdige forhold under krigen, men turte ikke å vitne mot sin egen arbeidsgiver. De ville redde sitt eget skinn.

I boken Landssvik og sabotasje – kampen om Thamshavnbanen (2010), beskriver forfatterne Fredrik Horn Akselsen og Christian Falch, at henleggelsen i saken mot Kiær aldri ville funnet sted i dag, på grunn av inhabilitet. Mange av de involverte i saken mot Kiær, var nemlig hans gode venner.

Enden på saken ble at Orkla ble idømt inndragning av 10.000 kroner, samt samme sum i bot for pengegaven til NS.

Kiær mente selv at han hadde gjemt unna store forekomster av kobber- og svovelkis for tyskerne. Dette er i stor grad motbevist ved to årsaker: Et styremedlem i Orkla ønsket etter krigen å skrive ned gruva til én krone i regnskapet, fordi den var nesten tom. Det ble heller aldri hørt noe mer om Kiærs «skatt i fjellet». Gruva kunne ikke produsert et gram mer i løpet av krigsårene. Orklas ettermæle som «stille sabotør», kan være en stor løgn.

Det var også Kiær som presset Peter Deinbolls far ut av gruveselskapet.

Deinboll-familien

Sjef for de elektriske anleggene ved Orkla gruver var faren til Peter Deinboll, ingeniør Peter Blessing Deinboll. Han måtte ironisk nok stå for gjenoppbyggingen av transformatorstasjonen som sønnen hadde sprengt under «Operasjon Redshank».

Allerede etter den første aksjonen begynte det å svirre rykter om at Deinboll-familien var involvert. De ble holdt under oppsikt, huset deres ble nøye fulgt med, og Peter Deinboll sr., fikk ikke lov til å forlate Orkanger.

I januar 1943 flyktet derfor familien Deinboll til Sverige. De måtte forsere grensen i storm og minus 35 grader. I lommen hadde de giftampuller i tilfelle de ble tatt. Deinbolls mor og søsteren Lita ble værende en tid i Sverige, der de arbeidet for norske myndigheter i eksil. Faren reiste raskt til Storbritannia hvor han tok del i arbeidet for Norge og de allierte.

Da krigen var over og familien returnerte til Norge, fikk Deinboll sr. sparken. Han ble klandret for ødeleggelsene og for at han og sønnen hadde påført selskapet store kostnader. Huset deres var overtatt av andre, og innboet var solgt på auksjon. Familien ble frosset ut fra bygda, og flyttet til Oslo. Det var en nedrig handling, som Kiær hadde planlagt godt.

I Oslo vantrivdes familien, spesielt Deinboll sr. Han ble knust, og orket ikke å kjempe mot mektige Orkla.

I 2003 beklaget Orkla behandlingen familien hadde fått til familiens eneste gjenlevende, søsteren til Peter Deinboll, Lita Deinboll Jenssen.

Også sabotøren Peter Deinboll jobbet før krigen for Orkla. Da krigen startet skal han ha uttalt at; «å jobbe for storindustrien er det samme som å jobbe for tyskerne».

Den virkelige Orkla-historien har aldri fått sin plass i historiebøkene. Den dag i dag er historikerne uenige om Orklas rolle under krigen, deres vennlighet overfor tyskerne, og hvorvidt Deinboll sr. fikk sparken eller ei.