«Nå har vi vaska gølvet» – Prøysens fine tanker om hva vi måtte gjøre for at det skulle bli jul i heimen er noe vi får med oss utallige ganger i førjulsstria. Og slik var det. Vasking og pynting, vedsjau og fuglemat hørte med, for ikke å snakke om sju sorter småkaker, heimelaga pålegg, ferdige middagsretter og stivede duker.

Og for bare få år siden var det ikke bare golvet som fikk en runde med vaskefilla før moder tente alle lys. Nei da, tak og vegger, kott og loft måtte også lukte grønnsåpe før ei noenlunde brukbar kjerring kunne si seg fornøyd.

Alt dette har gått over. Jo, vi var «flinkere» før. Men vi var også yngre og sprekere. Nå til dags er vi eldre, stivere, mer slitne. For ikke å snakke om de elendige knærne … Vi orker rett og slett ikke dette vaskekjøret i årets mørkeste dager. Ingen ser vel kongroveven oppunder taket likevel?

Jo da, vi vasker jo golvet i stue, kjøkken og bad før høytiden stunder til, naturligvis. Men langstav, golvlærv og bøtte er nesten for kuriositeter å regne. Alt går så mye fortere med engangsmopp. Og når det fins utgaver med grønnsåpelukt, er valget enkelt. Og engangskluter med Klorin til porselenet på do er ei nyvinning. Ufattelig enkelt og praktisk. For øvrig er duster-swiffer en god kompis når støvtørkingen står for tur.

Så er jeg kanskje blitt engangsbrukeren, miljøverstingen? Mulig det. Men til jul gjelder andre regler. Engangs er innafor.

Her oppe i dalstroka innafor har vi de siste årene hatt mulighet til å kjøpe så å si heimelaga julemat hos elevene på mat- og restaurantfag ved Meldal videregående skole. Nydelig leverpostei, smultringer, fikenmarmelade og andre godsaker. Billig og bra.

I en periode av mitt liv laget jeg faktisk grisehode-sylte til hver jul. Tenke seg til. Der lå grisehodet i vatn i gangen og stirret anklagende på meg hver gang jeg passerte. Trøste og bære. Mange år har gått uten «grishau» nå, heldigvis. Sylta er også kjøpt ferdig i halvkilospakker. Bedre enn noen sylte jeg har laget sjøl, faktisk.

De sju sortene med småkaker, da? Har vi kjøpt dem på butikken også? Nei da. Vi vil bare ikke ha sju slag lenger. Sammen med ei venninne har jeg satset på tre kakeslag, og berlinerkranser, fattigmann og goro er ikke blant dem. Takk og lov.

Vi prøvde oss like godt på tre (for oss) nye utfordringer; sirupssnipper, peppernøtter og noe fryktelig fint som heter sitronspecier. Med ekte vanilje og sitronskall – «itjnå fuffu», altså! Og undertegnede har faktisk fått ros og klapp på skuldra for kjevling av sirupssnipper.

Hah! Svinsaas, superkjevleren! Hvem skulle trodd …?

Men hva driver egentlig kjerringa i Nordgjerdet med før jul, da? Ikke vasker hun, ikke baker hun særlig mye, ikke lager hun leverpostei eller sylte. Hun tørker ikke engang støv på gammelt vis lenger. Sitter hun på sin brede rumpe og spiser konfekt, kanskje?

Faktisk ikke. Her på trakter ble smørkinning prioritert i år. Jepp. Du leste riktig. Smør-kinning, intet mindre! Fruen har brukt mengder med fløte og rømme og laget smør som julegaver til slekt og venner. Hjemme-kinnet smør, presset i smørformer og pakket i cellofan, har vist seg å slå an skikkelig. Stolt over egen idé og prestasjon har Nordgjerdet-kjerringa delt ut den eksklusive varen relativt rundhåndet. Det er jo tross alt nokså tilfredsstillende når folk slår hendene sammen og roper «Smørform? Heimkinna smør? Nei, så artig»!

Så får kongroveven henge til våren, og grønnsåpelukta får komme fra engangsmoppen i år også.

Smøret, derimot, er hjemmelaget. Med kjærlighet, må vite.