Debatt

Kommuneøkonomi

At sammenslåingen av kommuner for vårt distrikts vedkommende skulle bli noen stor fordel var det kanskje ikke så veldig mange som trodde.

- Forverringen av kommunenes økonomi vil først og fremst ramme de svakeste blant oss, mener skribenten  Foto: Gorm Kallestad/NTB

ST-debatt

Men de som trodde det var de som også bestemte, og slik ble det. Nå er det gjort, og man må bare gjøre det beste ut av det. Noen annen mulighet finnes ikke. De som bestemte seg for denne sammenslåingen hadde kanskje en litt naiv tro på at det kunne være goodwill å hente hos regjeringen fordi man var «snill gutt», og gjorde som «mor» ønsket.

Ikke alle hadde forutsett at sammenslåingen så og si umiddelbart ville få svært uheldig innvirkning på driften av skolen i enkelte av de tidligere kommunene. Men slik ble det altså.

Nå forlater vi sammenslåingen og ser littegrann på spørsmålet om kommuneøkonomien.

Det har vært slik i de senere år at denne blir dårligere og dårligere, og vi kan allerede nå si at det vil fortsette slik, temmelig sikkert med akselererende hastighet. Og vi kan, med like stor sikkerhet, fastslå at denne forverring av kommunenes økonomi først og fremst vil ramme de svakeste blant oss. Det er nærmest en naturlov.

Det vil bli reduksjon av tilskudd og minimering av hjelpetiltak, både fra kommunenes side og fra Staten. Trygdeverket er godt i gang med å finne på nye løsninger på hjelpeordninger slik at det kan spares penger for det offentlige, og hele samfunnsapparatet vil etter evne bidra til å gjøre livet vanskeligere for de som på forhånd har det vanskeligst. Eldreomsorgen vil bli sterkt lidende, adskillig mer lidende enn den allerede er. Og i grunnen heier vi på dette alle sammen, for vi vil så gjerne ha det best mulig selv, og har ofte vanskelig for å se helt tydelig at vi selv kan havne i posisjon som trengende.

Det som i særlig grad karakteriserer en sivilisert nasjon er evnen til å ta seg av de dårligst stilte, enten det nå er arbeidsledighet, medfødt eller ervervet sykdom, alder eller andre ting som er bakgrunn for den kritiske situasjonen. Det er lenge siden f. eks. USA kunne kalles en sivilisert nasjon, og nå nærmer vi oss stygt grensen selv også.

Vi vet alle hva som er hovedårsak til den dårlige, offentlige økonomien, i særlig grad vet våre politikere det. Det dreier seg rett og slett om noe så enkelt som den ulike fordelingen av samfunnets goder. Foreløpig ligger vi riktignok bedre an enn mange andre land, men det hjelper ikke de som sliter tungt hjemme hos oss.

Skal dette rettes opp, så er det ingen annen utveg enn at vi må betale inn mer til fellesskapet på en eller annen måte, eiendomsskatt eller annet. Det er helt opplagt at de aller, aller fleste, inkludert meg selv, sett i det perspektivet som er skissert ovenfor, har det godt nok økonomisk, og vel så det. Her vil det ikke hjelpe å «ta fra de rikeste» som flere partier stadig sier. Det vil knapt monne i det hel tatt. Nei, her må nok alle være med, bortsett fra de som ligger ned mot fattigdomsgrensen. Dette vet hver eneste politiker, men tør ikke si det høyt, og slett ikke forsøke å gjøre noe med det. Skrekken for ikke å bli gjenvalgt er for stor.

En vakker dag vil en slik løsning tvinge seg frem – det er grenser for hvor langt vi kan gå, vi som lever på solsiden. Det ville vært mye bedre å se på løsninger straks selv om det må bli litt radikalt. Det hjalp ingenting å ha finansminister fra SV i mange år, så vi må nok finne på noe annet.

Det kan jo bli en nøtt for de vi velger til å styre for oss. Men de må knekke den – helst snart.