På en øy midt i Stillehavet, og jeg får ikke sove. Jeg klarer ikke annet enn å tenke på hjembygda mi, Snillfjord. Den fine, rolige, koselige og varme plassen.
Jeg tenker på at Orkland kommune foreslår å legge ned sykehjemmet vårt. Som femtenåring fikk jeg sommerjobb som renholder på det vi Snillfjordinger kaller for SOS. Da jeg endelig ble myndig var det på tide å prøve seg i pleien, det gikk overraskende bra. Jeg fikk til og med høre at jeg burde bli sykepleier, selv om det var langt fra planen.
I dag har jeg jobbet som vikar på omsorgssenteret i snart syv år. Fra renhold en tidlig morgen i juleferien, til lyse nattevakter midt på sommeren. Det har vært den fineste og mest givende jobben jeg har hatt så langt i livet. Spør du meg er det den varmeste plassen i hele Snillfjord, med tanke på både ansatte og beboere.
Det er vondt å tenke på at beboerne skal flyttes på, flyttes ut av hjembygda si og bort fra familien de har i nærområdet. Jeg klarer nærmest ikke å tenke på hvordan det blir for pasientene som for eksempel lider av demens, de blir tvunget til å forlate sine trygge omgivelser uten å forstå noe som helst. Og de som faktisk forstår hva som skjer må ta innover seg at de skal få et nytt hjem mot sin vilje. Det er vondt.
Hva skal skje med de ansatte? Mange har jobbet der i flere tiår. Tenk å være vitne til at arbeidsplassen din sakte men sikkert slukner. Det gjør det ikke bedre at jeg kjenner til flere som har ønsket å jobbe der, de har derimot fått beskjed om at det ikke trengs folk. Da går ikke bemanningsproblemet det snakkes om opp i mitt hode. Det er med andre ord lett å gjennomskue hva som er og har vært planen for sykehjemmet.
Som ung voksen fra Snillfjord har jeg ikke hørt mye positivt om Orkland og kommunesammenslåingen. Og jeg begynner virkelig å forstå hvorfor. Det er trist at vi alltid må kjempe for alt. Kjempe for at barna i Snillfjord skal få gå på skolen sin, kjempe for å beholde jobbene våre og kjempe for at de eldre skal få bli gamle her.