9. januar i år gikk Mattilsynet til aksjon mot et svinefjøs på Innherred. Det ble gjort funn av over 200 døde griser, og nærmere 80 gjenlevende griser ble avlivet. Etterforskinga har siden avslørt at det kan være så mange som 1500 griser som har dødd som følge av utilstrekkelig stell og tilsyn. Etterforskninga har også avslørt at dette har pågått helt siden november 2021.

Nylig ble en mann i 70-åra, bosatt i STs nedslagsfelt, dømt til ubetinget fengselsstraff i 120 dager for flere brudd på dyrevelferdsloven. Dommen gikk på vanskjøtsel av katter. Mannen hadde på tidspunktet for denne dommen mistet retten til eie dyr. Mannen hadde nemlig to tidligere dommer for tilsvarende forhold på seg. I 2020 ble han dømt til fengsel i seks måneder for katteholdet sitt, før han også året etter ble dømt til fengsel for samme lovovertredelse. Da Mattilsynet rykket inn i mannens bolig i 2021, fant de 24 katter i huset som bar såpass preg av vanskjøtsel at de måtte avlives.

Begge disse sakene er eksempler på dyretragedier som aldri burde ha skjedd. Dessverre er ikke disse sakene unike. Ansvaret for slik vanskjøtsel, ligger selvsagt hos dyreeierne. Men i mange tilfeller burde Mattilsynet ha kommet på banen tidligere, og aller helst på et tidspunkt hvor bonden eller dyreeieren kunne fått hjelp til å følge opp dyreholdet sitt på en bedre måte, eller avviklet det før det ble en tragedie.

Problemet er at Mattilsynet ikke har ressurser til å være i forkant. Heller ikke da ST kunne avsløre at et titalls døde hunder og katter var dumpet i ei massegrav på Å i Orkland, klarte Mattilsynet å prioritere ressurser til å kartlegge og dokumentere hva som hadde skjedd og konsekvensen av det. I forbindelse med en sak ST omtalte i 2021, kunne avdelingsleder Ivar Eiken i Mattilsynet fortelle at de kun hadde én dedikert person til å følge opp bekymringsmeldinger fra sju kommuner og 300 000 innbyggere i region Trondheim og omland. Han kunne også fortelle at i 2020 mottok Mattilsynet flere hundre bekymringsmeldinger, men hadde kun ressurser til å følge opp et få titalls saker.

Situasjonen ble ikke bedre av at de lokale dyrevernsnemndene ble satt handlingslammet «på bakken» etter den såkalte pelsdyrsaken i Rogaland, hvor en pelsdyrbonde fikk to separate besøk av Mattilsynet og dyrevernsnemnda. Da de to tilsynsmyndighetene dokumenterte dyrevelferden ulikt, ble det bestemt at dyrevennsnemdene ikke lenger kunne operere på egen hånd, men alltid sammen med Mattilsynet.

Dermed står man i dag uten operative dyrevernsnemnder, samt et Mattilsyn som stort sett ikke har ressurser til å gripe inn før etter at dyretragedien er et faktum. Slik kan vi ikke ha det.