Da Russland invaderte Ukraina, fikk vi grusomhetene servert tett på oss. Med dagens digitale bilde- og tekstflyt, er denne krigen blitt servert oss i sanntid, helt usminket. Mens det tidligere var slik at store, dramatiske hendelser, som krig, sult- og naturkatastrofer ble kommunisert ut til verden i redigert og gjerne i sminket form av de store nyhetsbyråene og mediehusene, er nå «alle» journalister - med sosiale medier som publiseringskanaler. Krigens grusomme realiteter bringes dermed inn i stua vår i det øyeblikk ting utspiller seg. Og det gjør inntrykk på oss. Det gjør noe med oss. Vi bryr oss. Vi får virkelig ta og føle på at ofrene er medmennesker, og vi motiveres til innsats for å hjelpe.
Kom fra millionbyen Kharkiv til lille Krokstadøra: – Faren hjemme i Ukraina begynte å gråte da han så hvor de skulle bo
Og nettopp denne konflikten har vist at hver og en av oss kan utgjøre en stor forskjell. Norske myndigheters oppgave er å gi flyktningene som kommer mat, husrom og trygghet. Men det vi har sett her, er at svært mange norske kvinner og menn, barn, unge og eldre, deltar i en stor dugnad for å gi de ukrainske flyktningene noe ekstra. Mange norske familier har tatt imot flyktninger i sine egne hjem, for at de skal slippe å sitte «stuet sammen» på mottak i påvente av bosetting. Private initiativtakere har reist med hjelpesendinger til Polen, samt hentet ut flyktninger fra sprengte polske mottak.
Lørdag kunne ST bringe historien om hvordan fylkeskommunen, den videregående skolen, folk med russisk- og ukrainsk språkbakgrunn, og ikke minst elever, har gått sammen for å gi et noe improvisert, men veldig prisverdig og godt, språktilbud til ukrainske ungdommer i videregåendealder. Som et hastetiltak har Orkdal vidaregåande skole fått på plass norskopplæring, som blant annet involverer elever som språklærere. Elevene har også en fadderrolle, hvor rollen rett og slett går ut på å være en venn. Skolen har også hentet inn ressurspersoner med ukrainsk bakgrunn som tolker, uten annen formell utdanning i denne sammenhengen enn at de kan språket. Juliana Grønningen er blant dem som stiller opp, og til ST sier Grønningen at hun setter stor pris på å få lov til å bidra. Og Grønningen har mer enn bare språket å bidra med. Hun var nemlig bare 19 år selv da hun kom til Norge, og har kanskje de beste svarene på mange av spørsmålene disse unge flyktningene lurer på.
Ukrainsk familie fant trygg havn hos russiskfødte Olga på Follo
Den usminkede og uredigerte «journalistikken» som er beskrevet i innledninga her, har beveget oss alle. Den har hjulpet oss til virkelig å forstå, og den har motivert oss til å hjelpe. Språkprosjektet på Follo er eksempel på hvilken kraft som utløses når vi bryr oss. Derfor må vi alle bry oss, enten det er om ukrainske flyktninger, eller om naboen som kanskje ikke har det så bra!