Men debatten var dessverre illustrerende for det mange av våre politikere driver med for tiden: Å gi blaffen i hva eget partis grasrot gir uttrykk for i landsmøtevedtak. Les gjerne Mimir Kristjànssons kommentar til fenomenet i Aftenposten.
Bakgrunnen for debatten var to forslag, fra Frp og Høyre, om at også Norge bør skaffe seg oppdatert kunnskap om kjernekraft, med tanke på at denne energikilden kan bli aktuell i en framtid. Alle partiene innser, som f.eks FNs klimapanel og EU, at kjernekraft vil være en nødvendig del av den framtidige energimiksen i verden, hvis klimamålene skal nås.
Men både Arbeiderpartiets og Senterpartiets representanter i Stortinget stemte forslagene ned, på tross av at begge partienes landsmøter har ferske vedtak om å åpne for å hente ny kunnskap om kjernekraft. Med SV på lasset ble det da flertall for at dette skal vi ikke gjøre. Kjernekraft må andre ta seg av, som flere av debattantene i flertallet hevdet. NIMBY i verste utgave!
Og spørsmålet Stortinget diskuterte var altså ikke var om Norge skulle si ja eller nei til kjernekraft, men om vi som land skulle skaffe fram mer kunnskap,- for å ha bedre grunnlag for en gang i en framtid å ta standpunkt.
Aps, Sps og SVs begrunnelser for å stemme forslagene ned var i hovedsak disse:
· vi har ikke erfaring her i landet med å drive kommersiell kjernekraft
· vi kan skaffe det vi trenger av utslippsfri energi på andre måter
· kjernekraft ligger laaaangt fram i tid
· kjernekraft er veeeeldig kostbart
· vi har ikke etablert lagringsløsning for kjernekraftavfall
Punktene kan kommenteres slik:
· Erfaring: Det er riktig at vi ikke har hatt kommersiell kjernekraft. Men vi har drevet kjernekraftreaktorer i forskningssammenheng fra 1951 til 2018, og har fortsatt et av verdens mest avanserte og fullt operative forskningsmiljø på kjernekraft. Vi hadde heller ingen erfaring med olje,- og gassproduksjon da Ekofisk ble funnet i 1969. Politikerne den gangen så ikke manglende erfaring som et problem, men som en utfordring.
· Vi trenger ikke kjernekraft: Vi kan selvsagt fortsette å bygge ned fastlandet med vindturbiner, med de konsekvensene vi nå vet at dèt har. Dette er spesielt Åslaug Haga og hennes vindbaroner i «Fornybar Norge» i NHO advokater for. Og havvind møter stadig flere spørsmål, både om kostnader og konsekvenser i havet.
· Tidsaspektet: Ny og moderne kjernekraft ligger ikke langt fram i tid. Kommersielle reaktorer er allerede i drift i Kina. I løpet av rundt ti år, kanskje tidligere, kan vi ha kjernekraft i drift hvis vi får behov for det og bygger kompetanse i tide. Nye vindkraftverk på land tar det ifølge NVE 6-7 år å få etablert, kanskje mer. Hverken vindkraft eller kjernekraft kan skaffe store mengder ny kraft innen 2030. Men klimamålene for 2050 kan trolig ikke nås uten kjernekraft, hvis vi skal ta vare på naturen. Spesielt hvis vi skal demontere de naturraserende vindkraftverkene som er bygd, når de er utslitte.
· Kostnadene: Kjernekraft er ikke spesielt kostbart. Ifølge NVEs oversikt over ulike energikilder kan kjernekraft produseres for 66 øre/kWh. Etter at kraftverket er nedbetalt, vil det ifølge NVE kunne produsere for 22 øre/kWh i 40-60 år innenfor teknisk levetid. Ifølge NVEs tabell koster flytende havvind 116 øre/kWh, og har ingen teknisk levetid etter at kapitalen er nedbetalt. Heller ikke vindkraft på land har teknisk levetid etter nedbetalingsperioden.
· Avfallslagring: Det er riktig at vi ikke har etablert en permanent lagringsløsning for kjernekraftavfall. Men slike løsninger er utviklet, og allerede bygd i Finland. Nye kjernekraftverk vil fra dag èn sette av midler til avfallshåndtering. Vindkraftverk på land trenger ikke å sette av penger til avfallshåndtering før i 12. driftsår. Først når tiden kommer for demontering, får vi se om det er penger nok. Hvis et vindkraftverk slås konkurs,- hvem skal da overta dèt avfallsproblemet? Grunneierne? Lokalkommunen? Staten? Vindkraft genererer årlig tusenvis av tonn utbrukte turbinblad. De graves i dag ned, og er dermed ute av syne. Men hva med mikroplasten med fertilitetshemmende Bisfenol A som kontinuerlig spres ut i naturen og inn i næringskjedene, i alle årene før turbinbladene begraves?
SV argumenterte for sitt nei i innstillingen til saken med bl.a. å skrive at kjernekraft ikke kan bidra til å skaffe fram mer strøm innen 2030. Det er pent sagt et irrelevant argument. Ingen har hevdet at det kan skje. Og energiutfordringene blir ikke mindre etter 2030. Kanskje viser det seg at nettopp kjernekraft er nødvendig for at vi kan nå klimamålene for 2050? NVEs ferske slakt av regjeringens energikommisjon er et klart signal om at det ikke finnes enkle quick-fix-løsninger.
Så vet selvsagt ingen i dag om det noen gang blir aktuelt å bygge kjernekraftverk i Norge. For kanskje er Statnetts "fugler-på-taket"-utredinger om et stort antall batterifabrikker, datasentre og hydrogenproduksjon på mange nès nettopp det, spådommer uten spesielt sikkert grunnlag! Som Piet Hein sa: «Det er vanskelig å spå,- især om fremtiden.»
Men selv med «nok energi» i en ukjent framtid, kan kjernekraft bli viktig for å erstatte strømmen fra de vindkraftverkene som allerede er bygd, når konsesjonsperiodene går ut. Det skjer om 10-15-20 år. Da kommer det nok mange søknader om å forlenge konsesjonene, gjerne med enda større monsterturbiner. Har vi da kommet i gang med kjernekraft, kan søknadene avslås.
Da kan dagens mer enn 1300 vindturbiner demonteres, og naturen tas tilbake!