Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være en slik person, en konspirasjonsteoretiker, men her og nå minner jeg meg selv om en. Hadde det ikke vært for angsten og at jeg ikke liker å stikke meg frem, skulle jeg ha funnet meg en boks å stå på ved Domus eller noe og bare tatt med meg en megafon og en papplate og ropt «Wake up, sheeple!» eller hva i all verden slike gjør.

Det er en spesiell grunn til at jeg føler meg slik. Hele torsdag gikk mer eller mindre til å øve opp mine sosiale ferdigheter. Vel, egentlig ikke, men jeg var mye blant folk. Trygda kom den dagen. Så det første jeg gjorde etter å ha sagt fra at jeg var våken og begynt å jobbe, var å stikke på første og beste butikk. Selvfølgelig. Nå hadde jeg plutselig råd til å kjøpe pålegg. Ost er dyrt.

Hvorfor er det bare gummi-goudaen Norvegia det er salg på? Hvorfor er det aldri salg på de som smaker noe, for eksempel Jarlsberg? Aller helst den vellagrede varianten. Den er svindyr. Det er som å være student igjen og unne seg biff på restaurant den dagen studielånet kom inn, bare at nå er det å kjøpe én dyr ost i stedet. Og selv den vanlige Jarlsberg-en er dyr. Jeg vil ikke engang se på prisen på den vellagrede.

I tillegg til en smådyr (i mine trygdede øyne) ost, ble det andre ting, som kjøttpålegg og tørkepapir. Jeg skulle også ha kattesand, men den billige varianten sendte meg bort fra nærbutikken og innom to andre før jeg endelig fant den. Jeg kjøpte to poser, for å være på den sikre siden. Det var veldig mye dyrere enn først antatt det også. Nå var det 20 kr mindre for én enn hva det tidligere kostet meg for to. Det er greit den er «utsolgt fra leverandør», men det får da være måte på skampriser. Jeg tør ikke engang tenke på hva prisen på ultra-varianten er. Heldigvis liker ikke katta den, den klumper seg.

Så var det hjem igjen, jobbe litt mer, bestille en time til frisøren nå som jeg endelig hadde penger til slik luksus (mamma har mast lenge nå, til og med truet med å sende frisøren min på hjemmebesøk), og få vite at jeg fikk time samme dag. Ut for å ta ut penger, og så ikke klare å konsentrere seg om noe annet enn å komme tidsnok til frisøren (hallo angst ved å forlate Orkanger, selv om det bare var for å kjøre til Fannrem, og jeg liker ikke Orkanger engang, det har jeg aldri gjort, så hvor denne angsten kommer fra er for meg en gåte). Så småprate med frisøren, dra innom Domus på hjemveien for å bruke altfor meget på apoteket, en tur innom optikeren for å fikse litt på brillene, og så hjem igjen.

Men nå, Sjur, nå har du vel opplevd nok folk for én dag. Man skulle tro det, men nei da. Jeg sa også ja takk til et besøk fra minstesøss (utsatt til i dag), og en tur innom mine foreldre for å snylte en gratis middag. Selv om trygda har kommet, betyr ikke det at jeg slutter å være økonomisk, dessuten slipper jeg oppvasken på den måten).

Uansett. For å hoppe tilbake til konspirasjonsteoretikeren. Grunnen til at jeg føler meg slik. I alle mine turer innom kolonialer og kjøpesenter så jeg ikke en eneste person med munnbind, knapt folk som brukte handspriten, og meteren var som blåst. Man skulle nesten tro Orkanger og Evjens befolkning (for Domus ligger tross alt på Evjen, ikke på Orkanger, og i alle fall ikke på Bårdshaug) var byttet ut med utlendinger, for alle var oppi alle og den kjente stereotypien om at nordmenn helst holder fem meters avstand var som dugg for solen.

Så … våkne, folkens. Bare fordi regjeringa og helsemyndighetene har endret alle påbud til anbefalinger og tabloidavisene melder at pandemien er over, så betyr det ikke at den er det. Viruset finnes ennå, også her til lands. Selv om avisene kanskje helst skriver om flått, sex, og Putins invasjon av Ukraina (litt avhengig av hvilke aviser man er innom), så betyr det ikke at alt er trygt. Jeg har ikke hatt covid-19, og jeg har heller ingen planer om å få det. Jeg fortsetter med munnbindet, spritingen av hender til den store gullmedalje, og å holde meg til helvete langt unna folk, så godt det lar seg gjøre. Jeg skal bli den neste Howard Hughes, eller dø i forsøket.