Skjebnenes ironi skal ha det til at Jahn Teigen deltok i Melodi Grand Prix med låta «Optimist» det året jeg ble født (i tilfelle du ikke har fullstendig oversikt over MGP-historien, så var det altså i 1989.

Første halvdel av det første verset oppsummerer egentlig det siste året.

Første strofe: «Jeg står i mørke og skimter lyset i det fjerne». Denne strofe sang vi da koronavaksinene var et faktum. For oss som havnet bakerst i vaksinekøa, det vil si vi som ble født rundt 1989 (pluss/minus noen år), ble ventetiden lang, og vi brukte ventetiden til å skimte etter stjerner i det fjerne.

Andre strofe: «Det er så kaldt jeg søker varme fra en stjerne». Kom det et ørlite tilbakeslag. Det het AstraZeneca. Men, som vi har lært av Jahn Teigen, må vi i slike tilfeller gjøre det han synger om i strofe tre:

«Jeg tenker opp når jeg er nede for jeg er en optimist». Så kom sommeren. Da kunne vi hoppe rett til refrenget:

«Optimist, jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her er jeg en optimist. Jeg er en optimist».

Å, herrefred som vi kosa oss! Ja, det ble et par dager med vond arm og litt feber, men det går fint. I hvert fall når vi kunne bruke den andre arma til å drikke utepils mens vi satt tett i tett.

Å leve i håpet, å være like optimistisk som det Jahn Teigen var, var en uvant øvelse for meg. Jeg er nemlig en pessimist. Det er ikke et valg. Jeg er født sånn. Jeg legger ikke godviljen til. At himmelen alltid er blå bak skyene bryr jeg meg fint lite om når jeg venter på bussen i sidelengs, piskende sludd.

Men selv om optimisme er noe jeg har litt tungt for, måtte jeg i sommer og høst erkjenne at det hadde jo faktisk gått bra. De fleste av oss var fullvaksinerte. Igjen kunne vi dra på teater, konserter. Vi kunne jaggu også dra ut på byen å danse! Optimismen jeg hadde tvunget på meg selv hadde fungert. Jeg begynte til og med å leke med tanken om en liten guttetur til London eller København.

«Kanskje jeg skal prøve å være et litt mer optimistisk menneske fra nå av», tenkte jeg mens jeg tydelig kunne høre Teigens røst i hodet: «SÅ LENGE JEG LEVER HER ER JEG EN OOOPTIIIIIMIST»

La oss spole fram noen uker, til forrige uke. Helsedirektoratet varslet kode rød på grunn av omikron og høye smittetall. Det luktet hjemmekontor, avlyste arrangementer og stengte ølkraner på lang vei. Så kom pressekonferansen, og jeg fikk bekreftet at luktesansen min er meget god.

Etter pressekonferansen var jeg passe muggen. Nå er det på’n igjen.

Men etter litt surmuling begynte jeg å tenke tilbake på våren og sommeren. Optimismen hadde jo vist seg å være berettiget, i hvert fall i noen måneder. Dersom jeg gjør som myndighetene har gitt meg beskjed om, og slenger litt optimisme på toppen, kanskje det ikke blir så ille da? Kanskje det går fort over?

Rett etter at jeg hadde fullført den tankerekka, åpna jeg adressa.no:

«Har sendt ut tre farevarsler for Midt-Norge: De neste dagene kan Midt-Norge vente seg både lyn, jordskred og snøfokk, ifølge Meteorologisk institutt»

Snakkes. Optimist kan du være sjæl!