Men det er ikke «grønt» alt som glimrer.
For det første så vil en slik etablering gjøre det vanskeligere for oss å nå våre klimamål siden den ikke fører til kutt i utslipp i Norge, og den vil beslaglegge mye kraft som burde gått til utslippskutt.
Og hvor mye natur er vi villig til å ofre for dette «eventyret»?
I Avisa ST hevder Arne Fredrik Lånke fra Elinor Batteries at deres årlige produksjon av batterier etter første byggetrinn vil føre til en reduksjon på 17mil. Tonn CO2. Altså en tredjedel av Norges utslipp! Når noe høres ut som å være for godt til å være sant, så er det gjerne det. Jeg vil oppfordre Lånke til å presentere hvordan har regnet for å komme fram til dette resultatet.
Moderne litium-ion batterier har gjort det mulig å bygge både biler og tyngre kjøretøy med batteri-elektrisk drift. Også i maritim sektor gir batterier mulighet for kutt i utslipp for noen fartøytyper- f.eks ferger. I den grad bilene eller båtene kan lades med utslippsfri elkraft som i Norge, vil dette kunne føre til utslippsreduksjoner. Bilprodusentene ønsker selvfølgelig å ha kontroll på den verdikjeden selv og har etablert egne batterifabrikker.
Baksiden av den medaljen er høyt energiforbruk og store miljøbelastninger ved utvinning av råstoffene til batterier som f.eks litium. Videre bearbeiding for å produsere selve batteri-cellene er også svært energikrevende. Det er denne delen av verdikjeden vi snakker om for Elinor Batteries.
Dessuten er disse råstoffene en begrenset ressurs globalt. Forskere fra Volkswagen anslår at det ca 14mil. Tonn litium igjen i verden, og det tilsvarer 165 ganger forbruket i 2018. Etter det har forbruket vokst mye. Resirkulering er vanskelig, energikrevende, forurensende og dyrt.
Allikevel kan det argumenteres for at batterielektriske biler er det beste alternativet vi har pr i dag for å kutte utslipp fra transportsektoren.
Men det er ikke transportsektoren Elinor Batteries sikter seg inn mot. Deres mål er å levere batterier til det såkalte grid-markedet. Bakgrunnen er at det i de siste årene er det bygd ut mye ustabil sol og vindkraft i mange land. I Norge har vi vannkraftmagasiner som til en viss grad kan handtere ustabil vindkraft, men det er ikke tilfelle de fleste andre steder i verden. Dette kombinert med det gjeldende markedssystemet for kraft gir store svingninger i kraftprisen.
Dette har ført til at det har vokst fram et globalt marked for mega-store batterisystem som da kobles opp mot hoved-strømnettet. Forretningsmodellen til eieren av slike systemer er å kjøpe strøm når det er billig og selge når det er dyrt. Disse batterisystemene er på ingen måte store nok til å løse problemet med lagring av energi fra f.eks vindkraft. Men det går an å tjene penger på det, og det holder for aktørene selv om de vet eller burde vite at dette ikke er bærekraftig på sikt.
Dermed skapes en hel industri som er avhengig av ustabile priser. Skulle derimot prisene stabilisere seg når det bygges mer kjernekraft i Europa og andre steder, så kollapser forretningsmodellen og det «batteri-eventyret» er ute.
Disse svært store batterisystemene vil selvfølgelig kreve store mengder litium og andre råstoff, og vil dermed drive opp prisene for transportsektoren samtidig som ressursene brukes opp mye fortere. For batteriene har en levetid på bare 10-15 år før de må byttes. Vindturbinene og solcellene som batteriene fungerer som et støttehjul for har en levetid på 20-30 år. Til sammen blir dette et enormt ressursbruk for et dyrt og dårlig energisystem.
Løsningen på dette problemet er ikke store batterier i kraftsystemet, men større andel stabil kraft som kjernekraft. Også i Norge.