Det var en gjeng med engasjerte, vitebegjærlige, humørfylte og sosiale ungdommer som strømmer ut av bilen. De har satt av en hel dag i Orkland, og leder i Orkland Sp, Linn Brå Østgård, hadde lagt opp et program for dem.
Møtested er Lensvik kirke og derfra går turen opp til Christine Kay, kalt Kay, og Lars Arne Landrø og jordbærgården Landrø Lensvik. Det er en familiebedrift og det er nå tredje generasjon som dyrker jordbær på gården deres på Sterten. Det har vært jordbær i Lensvika i over 100 år og bygda er kjent som «jordbærbygda».
Fram til ganske nylig foregikk alt på tradisjonelt vis med jordbær på friland. For bare tre år siden ble det bygd en tunell av polyester. Dette ble en ny måte å dyrke jordbær på og har vist seg å være en stor suksess. Det har vært en del prøving og feiling, men de så fort at det førte til lengre sesong, større avling, mindre svinn, ingen bruk av kjemiske plantevernmidler og mye enklere innhøsting.
Sommeren er den mest hektiske perioden da alt skal høstes og selges så fort som mulig. Jordbær er ikke lagervare, så det er viktig at kunden får dem samme dag som de er plukket. Plukkerne er en stabil gjeng fra Latvia, Polen, Belarus og Ukraina. Flere har vært hos Landrø Lensvik i over 20 år.
Koronabær trives ikke i tunnel, så nå prøver de ut en sort som heter Saga, som ligner. De har også andre sorter, for eksempel Fantasi og Zephyr. Det meste av bærene selges på torget på Orkanger, men noen utvalgte Coop-butikker er så heldig å få selge jordbær fra Lensvika. Om høsten blir en del av bæra brukt til «Jordbærtausa», som er en fyldig jordbærjuice. Etter hvert kan det bli flere produkter som dukker opp i bua ved gården. Der er det selvbetjening.
Så gikk turen til kaia i Lensvik der vi besøkte Landhandelen. Den er åpen bare på lørdager, men er vel verdt et besøk. Det er cirka 20 produsenter av forskjellig husflid/håndverk som leverer varer dit, og butikken drives på dugnad. En liten avdeling for brukte klær var det også. På finværsdager kan du sitte ute og nyte kaffe og noe å bite i. Vi fikk nydelig iskake og noen kjøpte seg vaffel i tillegg.
Det betydde vel at det var på tide med mat, og vi gikk over veien til Gallerikroa for å spise lunsj. Maten var bestilt på forhånd og vi kunne velge i mange forskjellige retter. Kyllingsalat var en favoritt, men noen tok gravlaks som ble servert med sennepssaus, Skagensalat og brød. Anbefales. Det ble tid til å studere kunsten i Galleriet også. Jeg er imponert over at noen tør å satse så sprekt når vi vet det ikke har vært så enkelt for dem som har drevet i den bransjen før.
Da var det på tide å bli litt kjent med vikingtida. Et firma som kaller seg Agdenes Vekst AS og vil utvikle Agdenes som reiselivsdestinasjon, har kjøpt slakteritomta på Berganeset. Der vil de utvikle et friluftsområde og folkehelsepark for alle. Med tid og stunder skal det bygges et langhus. Der vil de ta imot grupper, både voksne og barn, for å lære dem om vikingtida og de sporene av den som er funnet i Agdenes.
Utenom manus fikk vi et foredrag om barn og unge, oppvekst og psykisk helse som guiden Mari Elin (psykologspesialist) impulsivt følte for å dele med ungdommene. Det var opplysende og lærerikt, skikkelig bra.
Siste post på programmet var Harald Grønningen-utstillinga. Guiden fortalte om hendelser, trening, mesterskap og hadde mange anekdoter om Harald og de som konkurrerte samtidig. En sjekk avslørte at det meste var nytt stoff for ungdommene, derfor er det viktig at noen formidler historien. Det gjelder med alt, for det går fort å bli historieløs.
Det er betryggende at våre framtidige politikere vil lære om fylket sitt og lære om utfordringer og problemer. Mange gladhistorier blir det også.
Takk for turen.