Jeg kan operere ut blindtarmen din. Helt sant! Jeg vet nøyaktig hvordan jeg gjør det. Det er enkelt. Du spør om jeg er lege? Jeg svarer nei. Du spør om jeg har noen formelle kunnskaper om medisin? Jeg svarer at det trenger jeg ikke. Hvordan kan jeg operere ut en blindtarm, vil være ditt siste spørsmål. Mitt siste svar: jeg har fått min operert ut.
Om du leser avsnittet over og ser feilen i min tankerekke, bravo! Det å ha vært en pasient til en operasjon gjør ikke at jeg vet hvordan den operasjonen gjennomføres. Dette virker åpenbart for de aller fleste. La oss forandre eksemplet.
Jeg kan undervise deg matematikk. Helt sant! Jeg vet nøyaktig hvordan jeg gjør det. Det er enkelt. Du spør om jeg er lærer? Jeg svarer nei. Du spør om jeg har noen formelle kunnskaper om utdannelse og pedagogikk? Jeg svarer at det trenger jeg ikke. Hvordan kan jeg da undervise matematikk, vil være ditt siste spørsmål. Mitt siste svar: jeg er blitt undervist i matematikk før.
På samme måte som at en pasient ikke kan operere noen på bakgrunn av opplevelsen av å ha blitt operert på, kan ikke en person som er undervist, undervise noen andre på bakgrunn av den opplevelsen. Du har kjent følelsen av å være elev, du vet hvordan det føles, men du har aldri vært læreren.
Alle kan ha en oppfatning om hvordan skolen skal organiseres. Men når det gjelder spørsmål som lekser eller ikke, digital eller analog skoledag, konkreter eller tegnesaker, er dette ikke for andre enn fagmennesker å bestemme.
Jeg tror vi har en start på løsningen av lærermangelen om vi kan bli enige om hvilke tema i skolen som skal bestemmes over av tidligere elever (les. politikere), og hvilke tema som må være forbeholdt lærere.