Hvorfor er det så vanskelig å lytte til oss, slik vi fortjener?

Snillfjord, Agdenes og Meldal har noe til felles. Og det er at vi en gang var kommuner med en følelse av tilhørighet. Det er vi ikke lenger. Vi har også til felles, at vi er blitt ytterpunkter i en storkommune hvor ingen lytter til oss. Eller ser oss. Det er ekstremt lite her i livet som er vondere enn å ikke bli hørt når man snakker. «Ukommuniserbarhet i tillegg til å ikke lytte er kilden til all vold» var det noen som sa en gang. Vold blir billedlig i dette tilfellet, hvor håpløshet og fortvilelse vokser sakte mer og mer frem i småsamfunnene som til sammen danner Orkland. En følelse av utenforskap.

«Jeg ser frem til å lede, videreføre det gode arbeidet som er startet med å bygge Orkland kommune» sa kommunedirektøren i mars 2023. Det vi føler ble sagt den gangen, og som fortsatt blir sagt er mer i retningen av «Jeg ser frem til å bygge ned mest mulig, og lytte minst mulig!» Satt i lys av krigsstrategier, blir dette en utmattelseskrig. Frem til nå har Orkland kommune, litt som USA heldigvis undervurderte Vietnam i sin tid, undervurdert oss. For vi gir ikke opp så lett. Men vi må bare påpeke at det hele er litt merkelig. Selve definisjonen av politikk er vidt beskrevet som «all aktivitet som bidrar til felles handling og fordeling av verdier i grupper». Hvorfor betyr mennesket så lite i politikk? Hvorfor er det så lite viktig for Orkland kommune, at vi i ytterstrøkene gang på gang må kjempe for det vi har eller det vi en gang hadde? Hvorfor er det sånn at vi ikke skal oppleve å bli tildelt, men bli fratatt? Det vi sitter igjen med er ingen fordelt verdi, men en fratatt mulighet. Og når alle muligheter forsvinner, forsvinner også mennesket. Da sitter vi igjen med øde utkantstrøk, tomme hus og ingen mulighet for tilflytning.

Det råder både tvil og frustrasjon i Orkland, om en storkommune var et godt gjennomtenkt valg. Det er uomtvistelig positive aspekter ved å være stor. Som brura sa. Så hvorfor fokuserer dere ikke på de positive sidene, i stedet for å daglig demonstrere i klartekst hvorfor dette var det dummeste valget som noensinne ble tatt? Samhold og enighet skaper positivitet i større grad enn frustrasjon og misnøye. Og vi skal ikke kimse av nytt garderobeanlegg i Orklahallen, eller ny brannstasjon i Meldal og ombyggingen av kommunehuset i Lensvik. Det er ikke slik at vi ikke ser på dette som positivt, men vi føler at det alltid må gå på bekostning av noe.

Hver eneste dag, uansett om jeg vil det eller ikke, kommer tanken om at jeg er glad for at jeg ikke har små barn lenger og er avhengig av en barnehage. Jeg rakk å levere barn i 14 sammenhengende år, til samme gode og trygge barnehage. Til de samme voksne. Og heldigvis har jeg ikke hverken enda foreldre, svigerforeldre eller besteforeldre som er så gamle og skrøpelige at de har behov for omsorg og pleie. Men vi vet at den dagen kommer, og følelsen av å ikke vite hvor de ender opp gjør vondt. De eldre generasjonene har i veldig mange tilfeller dannet et hjem hvor de selv har levd, hvor de har oppdratt barna sine og er til slutt blitt et hjem hvor både barnebarn og oldebarn kommer på besøk. Når de ikke lenger er i stand til å bo hjemme, skal de fraktes i verste fall flere timer fra hjemmet og tryggheten sin. Hvilket signal sender dette? Hvem er det som velger å bosette seg i Agdenes, Snillfjord eller Meldal når man aldri kan senke skuldrene i trygg visshet om at man ikke skal måtte kjempe for å beholde det lille man har igjen? Hvem er det som frivillig velger å skape seg et liv på et sted som ikke er forenlig med fremtid?

FAU-leder Sigrid Johansen ved Lysheim skole uttalte noen kloke ord: Finn pengene en annen plass. Ungdomstrinnet på Krokstadøra, Snillfjord omsorgssenter, Lysheim skole og Å barnehage er bare småpenger i det store og hele. Det finnes en måte å gjøre dette på, som ikke i enda større grad vil overbevise oss om at en storkommune var tidenes tabbe. Modig, klok, nær. Tygg litt på den, Orkland kommune.