Det er til å bli vettskremt av, og man kan vel tillate seg å spørre om det er en statssekretærs rolle å skremme på denne måten. Er det rart unger sliter med å sove, yngre generasjoner påstås å slite med økt angst og mange tror de ikke har en fremtid?
Den lille store forskjellen på en halv grad
Da kan det være lurt å se etter positive impulser. Man kan f.eks se på forskningen til W. Nordhaus, som fikk Nobelprisen i økonomi i 2018 for sin mangeårige forskning på makroøkonomiske konsekvenser av klimaendringene. Hans forskning søker bl.a å finne optimal temperatur og ressursbruk, og riktig prising av utslipp. Det viser seg da at den optimale temperaturen er 3-3,5 grad over førindustrielt nivå. Eller 1,5-2 grader OVER målet i Parisavtalen. Hans modellering viser også at det er betydelig bedre å ikke gjøre tiltak (gir en temperaturøkning på ca 4 grader) enn å forsøke å nå Paris-målet (Paris koster mye mer enn fordelene av å holde 1,5 grads økning, og er i praksis uoppnåelig).
Mange vil kanskje avfeie disse konklusjonene og påpeke at IPCC med sine mange eksperter ikke kan være så på kollisjonskurs med dette. Det er de nødvendigvis ikke. IPCCs egne rapporter påpeker også en ganske nøktern forskjell i f.eks økonomisk vekst og (globalt) nasjonalprodukt mot 2100 ved 3-4 grader økning vs 1,5 grad. Sagt litt forenklet - avvikene mellom 1,5 grad og 3-4 grader handler ifølge IPCC om hvorvidt hver verdensborger i 2100 i snitt skal være 4 ganger så rik som idag vs 3,7 ganger så rik. Ikke akkurat verdens ende.
Den danske forskeren Bjørn Lomborg har skrevet flere bøker og laget film om paradoksene som ligger i klimapolitikken. Han kritiserer i stor grad FN og politikerne for å satse på feil løsninger og overdramatisere problemet. Han påpeker, sammen med flere anerkjente forskere, at konsekvensene av Paris-målet vil være økte økonomiske forskjeller, der rike land trekker stigen opp etter seg, og der den fattige del av verden ikke vil ha råd til, eller få tilgang på, dyre grønne energiformer.
Konsekvensene av det grønne skiftet i Europa vises nå godt i energiprisene (forsterket av krigen i Ukraina). Vindkraft, sol, hydrogen mv er så dyrt, plasskrevende og lite energiintenst at det må enorme mengder, areal, kostnader og tid til for å bygge/erstatte fossile kilder. Og hvis man tror på Nordhaus’ prisvinnende forskning; det er ingen hast med å komme over på de grønne løsningene. Å finne de riktige løsningene vil ta tid, f.eks gjennom mer forskning, og panikk er de gode løsningers verste fiende.
Å feilinformere om klimatiltak tjener ikke naturen
Historiske fakta og trender finner man f.eks hos ourworldindata.org. Der kan man lese at av alle dødsfall i verden pr år, er dødsfall fra klima og naturkatastrofer mikroskopiske (ift totalt antall dødsfall) og sterkt fallende. F.eks ca 50 tusen dødsfall pr år totalt fra hete og kulde, der kulde dreper langt fler enn hete. Naturkatastrofer er helt på bunn, med 6000 døde pr år. Ned fra en halv million i 1920!
Nesten all statistikk ift ekstremvær, skogbranner, oversvømmelser og ovennevnte hendelser er stabil eller uten en klar trend, men de menneskelige tilhørende tapene er sterkt fallende. Verden er blitt mye flinkere til å håndtere slike hendelser, og redusere menneskelige lidelser. Dette i all hovedsak pga den industrielle revolusjon, nesten utelukkende muliggjort gjennom billig energi fra fossile kilder.
Så de som hevder verden er «ødelagt» av fossil energi, kan umulig ha reflektert over disse fakta, eller tenkt gjennom hvordan verden ville sett ut i dag uten all denne billige energien, som gjør at hver person i Norge kan konsumere opp mot 3-500 ganger mer energi pr dag enn ved manuelt kroppsarbeid f.eks ved dyrking av jord.
Når statssekretæren snakker om at vi samarbeider med EU om å finne de beste klimaløsningene, bør leserne bli bekymret. Den dysfunksjonelle klima- og energipolitikken ført i flere europeiske land slår nå kraftig tilbake på dem. Resultatet av stødig kurs kan bli hel eller delvis avindustrialisering, til fordel for Kina og andre stater uten klare utslippsforpliktelser, som gladelig tar imot karbonflyktende industri som er enten avgiftsbelagt ut av Europa eller som ikke kan produsere pga mangel på energi - eller for dyr energi.
Da oljealderen startet for alvor, var vi ca 1,5-2 milliarder mennesker. I disse dager passerer vi 8 milliarder, og vekst i energiproduksjon er helt parallell med befolkningsveksten. Man kan godt sette seg ambisiøse mål om kutt, men så lenge verden etterspør energi på dagens nivå (og økende), kan man ikke fjerne tilbudet før man har funnet gode alternativer – i samme skala. Med mindre man aksepterer et dramatisk fall i levestandard (og befolkning) - i retning mot da vindmøllene og ekte hestekrefter sist dominerte energiproduksjonen.