Friheten står på spill, uskyldige mennesker blir rammet på grunn av makt, sinne og hevnlyst. Det er så ufattelig vondt å se, og spesielt når vi vet hvor store sår og hvor store konsekvensene er av krig. Verdenshistorien har flere kapittel med store vonde kriger, og i flere land i verden har det ikke vært fred på mange, mange tiår.
Det er vondt å følge med i media nå, og det gjør meg skremt og frustrert. For en ting er de ødeleggelsene og de traumene det påfører uskyldige her og nå, men den langvarige konsekvensen av en krig er så farlig og ødeleggende. Den avskyen det fører med seg mellom folk, og hva en sånn avsky fører til for framtida, både for forholdet mellom mennesker, samfunnet, økonomien, og kulturer.
Jeg har vært bekymret tidligere, men nå har bekymringen økt. Etter de to åra med pandemi, og på toppen av det hele - krigen i Ukraina. Jeg skal ikke få krigen til å bli vårt problem, og at det e oss det er synd på, for det er de sivile i Ukraina og Russland som lider nå. Bare for å ha det klart.
Men jeg blir bekymret for barna og ungdommene også her til lands. I to år har mange vært engstelig, isolert og redd. Mange har mistet mye av sine sosiale liv, og ungdommen har gått glipp av mye de her årene. Vi har akkurat åpnet samfunnet, og for oss voksne er det kanskje lett å komme inn i vanlig rytme igjen. Men for de mange unge er det tøft. Vi ser en stor økning i dårlig psykisk helse blant unge, vi ser et frafall på skolen, ikke bare videregående, men langt ned på barneskolen. Psykisk helsevern har ventelister og utfordringer med å hjelpe, og de arenaene som er forebyggende for dårlig psykisk helse, har nærmest ligget brakk de siste årene.
Og nå får de bekymringene rundt krigen rett inn i stua. Media, og sosiale media presentere et usensurert bilde av det som foregår, og de unge får det med seg. Det bekymre meg veldig, og den ene krisen tar over for den andre. Det var krig og mye usikkerhet i verden før og, men vi fikk det ikke med oss på den måten som vi gjør nå. Verden er ikke et svart/hvitt-bilde lenger. Og på mang måter er det bra, men når alskens farger blandes inn, er det ikke så lett å vite hva man skal gjøre med framtida, og hva som forventes av en. Hva skal jeg jobb med, hvilke venner skal jeg velge, hvem velger meg. Er jeg bra nok?
Jeg tror aldri stressnivået til barn og unge noen gang har vært så høyt som nå. Så nå må vi politikere, både lokalt og sentralt, bidra til å skape et bedre bilde på verden, bedre bilde av Norge og ikke minst, bedre bilde av Heim. Til og med her, på den lille, fine plassen, er det konflikter og kriser som er overskrifta. Og hvis vi ikke slutter å lære barna at samfunnet og verden handle om å presse seg fram, være best, ta makt, snakke stygt om de vi ikke er enig med og ødelegg for andre. Ja, da har vi til slutt ikke et samfunn med likhet, solidaritet og frihet.
Vi må ta grep nå. Vi må øke kompetansen på skolene når det gjelder skolevegring, vi må bidra til å øke kompetansen om psykisk helse, men først og fremst har jeg tro på at vi må begynne å bidra til positivitet, til glede, samhold, arena for utfoldelse av interesser, humor, latter og leik. Vi må se på det som forebygger dårlig psykisk helse, og vi må lære våre små ,håpefulle at det er lov å ha det artig, det å lov å dumme seg ut og det lov å gå egne veier, føle seg nyttig og verdifull. Ja, det er mulig psykisk helse bør inn som et fag i skolen, men vri det da heller til det som fremmer god psykisk helse. Og da slår jeg et slag for mestring, latter, glede, kultur, fysisk aktivitet og humor. Gi barn og unge en stødig grunnmur, slik at de kan være vårt håp for en bedre verden for alle.