Generasjonene vil bo nær hverandre, staten sier nei: - Jeg ble helt fra meg
Statsforvalterens vurdering viser alt som kan gå galt når beslutninger tas basert på uriktige opplysninger fordi noen har lett med harelabb etter ethvert påskudd til avslag.
«Tomta ligger mer enn 15 km fra nærmeste skole, og det er også langt fra butikk og andre sentrumsfunksjoner. Det er ikke et godt kollektivtilbud i området, og en må legge til grunn at transport til og fra vil foregå med privatbil, noe som ikke er i tråd med statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging (SPR-BATP). Boligen er tenkt brukt som en kårbolig, men den skal ikke være tilknyttet gården, og vil dermed være en fritt omsettelig bolig som med tiden kan selges til for eksempel en familie med barn. En vil derfor kunne regne med at det kan bli aktuelt med skoleskyss.»
Generasjonene vil bo nær hverandre, staten sier nei: - Jeg ble helt fra meg
Som en av de nærmeste naboene til Øyasætra vet jeg at dette avslaget er basert på flere faktafeil:
1) Tomten ligger ikke mer enn 15 kilometer fra nærmeste skole. Korteste vei fra Øyasætra til Årlivoll skole er ned Eldalsvegen via Elvadalen til Svorkmo, hvor Årlivoll skole ligger. Dette er nøyaktig 11,6 kilometer, noe som er vesentlig kortere enn «mer enn 15 kilometer». Eldalsvegen er en høyt trafikkert kommunal grusvei med god standard som brukes av mange både til og fra Hoston. En skulle tro statsforvalteren tok seg tid til å sjekke noe så enkelt som et kart før en avgjørelse som denne skulle tas.
2) Øyasætra ligger ikke langt fra butikk og andre sentrumsfunksjoner. Det er 12,4 kilometer til nærmeste matbutikk på Vormstad, 13,8 kilometer til matbutikk og byggvarehandel på Storås, 17 kilometer til matbutikk og sparebank på Løkken Verk og 20 kilometer til matbutikk, apotek, hagesenter, Felleskjøpet og tannleger med mer på Fannrem. I det samme området er det fem barnehager. Å bruke uttrykket «langt fra» er i en slik sammenheng virkelighetsfjernt.
3) Skolebussen har gått til Øyasætra siden Hoston skole ble lagt ned i 1968 og elevene begynte på Årlivoll skole. Skoleskyssen til Øyasætra har altså allerede operert i 56 år, og likevel er statsforvalteren redd for at byggingen av kårbolig kan utløse behov for skoleskyss en gang i fremtiden. Det fremstilles som at kårboligen skal bygges der «ingen skulle tru at nokon kunne bu» og at storsamfunnet må bekoste skoleskyss for denne ene boenheten alene. Det er i år rundt 30 skolebarn som tar skolebussen fra Hoston til Årlivoll skole, og vi har mange barn i barnehagealder som etter hvert også skal ha skoleskyss. Det er derfor tilnærmet usannsynlig at vi en dag ender opp med at det er kun de eventuelle barna fra kårboligen i Øyasætra som vil utløse behov for skoleskyss fra Hoston.
Stortingspolitiker om Hoston-saken: - Noe av det mest graverende jeg har vært borti
Det kan virke for at statsforvalteren tror at geografiske områder utenfor Trondheimsfjordaksen er både ubeboelige og ubebodde, og at boligbygging ikke er samfunnsmessig forsvarlig utenfor denne aksen. Men med mange småbarnsfamilier, høy fødselsrate og en gjennomsnittsalder på rundt 41 år, som er den samme som for resten av Norges befolkning, er det liten fare for at Hoston blir forgubbet eller avfolket.
Landbruksavdelingen i Orkland kommune har uttrykt sin støtte og understreket behovet for bygging av kårbolig dersom det fremdeles skal være mulig å produsere melk og kjøtt på Øyasætra. Det er også noe som bør vektes tungt i søkers favør.
I Hurdalsplattformen understreker dagens regjering at «samfunnsoppdraget til jordbruket er å sikre Norges befolkning nok og trygg mat produsert på norske naturressursar, og slik bidra til arbeid, god ernæring og helse». Et av målene er at Norge skal ha en selvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer på 50 prosent.
Matsikkerhet er også det første av landbrukspolitikkens fire overordnede mål, som presentert i Meld. St. 11 (2016-2017) «Endring og utvikling – en framtidsrettet jordbruksproduksjon». Det andre av de fire overordnede målene er målet om landbruk over hele landet, hvor regjeringen ønsker et sterkt og konkurransedyktig landbruk i alle deler av landet.
Videre kan vi i rapporten «Opptrapping i jordbruket – Ei ny retning for å betre svara opp dei landbrukspolitiske måla», publisert i januar i år, lese at bedre og mer bruk av de norske arealene vil kunne styrke jordbrukets evne til å produsere på norske ressurser, og dermed legge et grunnlag for en bedre forsynings- og beredskapsevne for matvarer på lang sikt.
Samtidig viser nye tall fra Landbruksdirektoratet at det i 2023 ble lagt ned 138 foretak med kvote for produksjon av kumelk. Det betyr at det i snitt ble lagt ned over to melkebruk hver uke i 2023. Det mens Tine meldte, også i januar i år, at Norge mangler melk og at Tine måtte ty til import av melkepulver fra Tyskland.
Hvordan skal vi klare å opprettholde norsk matproduksjon og styrke vår beredskapsevne når produsenter som familien Øyasæter ikke får tillatelse til å bygge og bo der hvor forholdene faktisk ligger til rette for produksjon? Burde ikke heller familien Øyasæter belønnes for at de ønsker å fortsette arbeidet som berger både statsforvalteren, deg og meg?
Maten vi alle trenger for å overleve kan nemlig ikke produseres i Midtbyen, selv om det unektelig er kortere avstand til nærmeste butikk og andre sentrumsfunksjoner der.