Å bli mor til et barn med multi funksjonshemminger var å komme til en helt ukjent verden. Vi lærte mens han levde. Erlend vokste opp i Ingdalen og Lensvika. Gode fagpersoner i Trondheim var viktige veiledere, men de nære hjelperne var lokale og stabile folk. Ikke så mange hadde spesialutdanning, men alle ble høyt kvalifiserte hjelpere. Vi fikk en trygg avlasting i nærmiljøet og slapp å sende gutten vår til et annet, ukjent miljø. Etter hvert gikk Erlend på skolen i Lensvika og bosatte seg i et bofellesskap der. Alle kjente han og selv om han ikke snakket selv, var det mange som stoppet og slo av en prat med han.

Erlend ble født i 1984. De som ble foreldre til barn med utviklingshemming i tiden før oss, opplevde at de måtte sende barna fra seg. Deres sønn eller datter vokste opp i en institusjon i Meldal, Klæbu eller andre steder. 1985 la Lossiusutvalget fram Stortingsmeldingen om Levekår for psykisk utviklingshemmede. De sa: «Det finnes ingen rasjonell begrunnelse for å skyve utviklingshemmede ut av nærmiljøet og nærmiljøtiltak fordi de er utviklingshemmet». Ansvarsreformen skulle gi utviklingshemmede levekår og livsbetingelser for å kunne delta i samfunnet på like vilkår som andre.

Institusjonene ble lagt ned og de med utviklingshemming slapp ut!

Men det varte ikke lenge. Levekårsundersøkelser fra 2016 og fram til nå, viser at mange utviklingshemmede bor i enheter som er større enn flere av institusjonene som ble lagt ned. Tvangsflytting fra egen leilighet og fra små bofellesskap er et kjent virkemiddel i flere kommuner. Kommuneøkonomien er viktigere enn utviklingshemmedes levekår.

De 5 første årene til Orkland kommune vil bli husket for nedlegging, sentralisering og institusjonalisering. Det er ingenting å skryte av!

I fjor ble Rundhaugen bofellesskap lagt ned. De som bodde der måtte flytte fra en trygg og stabil bosituasjon, til Elvebredden; en institusjon der det bor mange personer med forskjellige behov for kommunale tjenester. Pårørende fikk bare beskjed pr telefon om at dette var bestemt, de fikk ikke mulighet til å delta i planleggingen. Beboerne fikk ikke tid og mulighet til å snakke om dette med sine nærmeste, og å få støtte til å fortelle hva de selv ønsket.

I år er det Furumoen bofellesskap på Storås som står for tur. Igjen opplever mennesker med utviklingshemming å bli tvangsflyttet fra et lite og trygt bomiljø til en institusjon. Igjen forteller pårørende at de ikke har fått være med i planleggingen. Enhetslederen for bo og miljøtjenesten, Elin Rindal, har tydeligvis ingen interesse i å høre hvilken kunnskap og erfaring pårørende har. Og den utviklingshemmede får heller ingen mulighet til å få støtte av sine pårørende til å fortelle hva hen ønsker.

Enhetslederen sier at hensikten med flyttingen er at det skal være til det beste for brukerne. Hva er «det beste» for en mann som har bodd i egen leilighet i over 20 år? Han trives, er sosial og aktiv og kjenner de fleste i nærmiljøet sitt. Blir alt mye bedre når han kommer til «en fløy av Solhagen» med eget bad og soverom, men ellers felles-stue og -kjøkken? Hvorfor skal han bo sammen med «brukergruppa», og hvor stor er gruppa?

Det er mye bedre å bo i sitt kjente nærmiljø, hilse på folket der, kjenne han som står på butikken, gå en tur til fotballbanen. Og så komme hjem i stua si og selv bestemme hva han vil gjøre. Det er jo bare en menneskerett.

Hvem vet hva som «er best»? I Orkland finns det mange foreldre og søsken som er trofaste hjelpere hele livet. Vi har mange års erfaring og mye kunnskap. VI er ekspertene! Forskningsrapporter, Stortingsmeldinger og lærebøker bygger på hva utviklingshemmede uttrykker selv, og hva foreldre og omsorgspersoner har erfart. I nærmiljøet finns det også venner, klassekamerater, naboer, drosjesjåfører, butikkarbeidere som kjenner den utviklingshemmede godt. Her er grunnlaget for hvordan vi tar imot mennesker med utviklingshemming og inkluderer dem i samfunnet. Trygge nærpersoner og et inkluderende nærmiljø er noe av det viktigste for å ha et godt og trygt liv.

Men: Kan det ikke bo mennesker med utviklingshemming på Storås? Eller på Krokstadøra? Eller på Fannrem? Eller i Lensvika?

Skal våre folkevalgte i Orkland bestemme at mennesker med utviklingshemming skal flyttes tilbake til institusjoner?

Mangel på fagfolk

Rindal begrunner tvangsflyttingen med tilstanden til kommunale bygg - og at det er vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft.

Når det gjelder tilstanden til bygninger, forstår jeg ikke at svaret er at de som bor der må få dårligere leveforhold med mindre frihet…

«I bo- og miljøtjenesten ser vi et stort behov for å samle oss til større og mer robuste fagmiljø for å kunne tiltrekke oss lærlinger og helsepersonell» og «det er best å samle hjelpetjenesten under ett tak» sier Ringdal. Betyr dette at utviklingshemmede må bo sammen i institusjon - ikke med tanke på deres livskvalitet, men med tanke på at de som hjelper dem kan være sammen?

Aktivitetssenteret skal også være under det samme taket, og sansehagen er rett utenfor. Dette ligner på frihetsberøvelse! Skal utviklingshemmede gjemmes og glemmes – som før?

Ordfører Hanne Nyhus er også bekymret for at det er vanskelig å få tak i fagfolk. Det var også stor mangel på fagfolk da Ansvarsreformen ble gjennomført. Likevel mente de at det var riktig å legge ned institusjonene. Selvbestemmelse, Medborgerskap og Inkludering var målene.

Flere forskningsartikler har vist at mennesker med utviklingshemming fikk mye bedre levekår når de fikk leve og bo i et lite miljø. De viste at utviklingshemmede ikke bare hadde mulighet til, men de kunne utøve selvbestemmelse. Inkludering og medborgerskap var også lettere å oppnå fordi de med utviklingshemming var synlige og bodde blant oss i nærmiljøet. Det å bli kjent og forstå mer, påvirket holdningene våre til de som er annerledes. Dette er grunnlaget for inkludering, - også i dag!

Vi må ha fagfolk, men vi må også finne alternative måter for å dekke behovet for hjelp og støtte.

Til dere politikere og enhetsledere:

  • Løft hodet fra regnearket! Se dere rundt og tenk alternativt!

  • Forstå verdien i nærmiljøene! Her finns det kjennskap og kunnskap om utviklingshemming – og mange gode folk!

  • Forstå at pårørende er en viktig ressurs når dere skal planlegge tjenestetilbudet!

  • Livskvalitet handler ikke bare om bygninger og samlet fagmiljø. Vi må satse på inkludering og synlighet!

Fins det folkevalgte som vil snakke høyt om dette – eller skal de bare sitte tause og se på?

Er det slik vi skal ha det i Orkland kommune:

Tvangsflyttes! Årsak til dommen er utviklingshemming. Den «skyldige» får ikke mulighet til å uttale seg eller å stille med vitner.

Utviklingshemmede skal bo sammen med brukergruppen og kommunen bestemmer når utviklingshemmede må flyttes.

Orkland kommune ser framover og vil flytte utviklingshemmede inn i institusjoner

Pårørende har ikke noe å komme med når det gjelder den utviklingshemmedes levevilkår. De kan få informasjon per telefon, om de etterspør det.

Har kommunen noen visjoner om likeverd og livskvalitet?

Det verste er tausheten!