For de som har bestemt at den skal bygges, de har allerede bestemt seg for at et nei ikke er et alternativ. Og det er stygt, det dere tenker.
Jeg er naturen. Og jeg sliter.
Jeg sliter på grunn av dere. Menneskene. Jeg blir bare mindre og mindre, mens dere stjeler mer og mer. Fra meg, fra etterkommerne deres, fra dere selv.
Hver dag blir jeg mindre, når jeg burde blitt større, men jeg klarer ikke å snu dette selv. Og mens mer og mer blir stjålet fra meg, blir dere større og større.
Planeten har ikke plass til oss begge, om dette fortsetter. For jeg taper, og dere vinner, men slik taper dere også alt.
Alt.
Planeten er en kule som ikke kan bli større. Det jeg mister, kan jeg ikke skape et annet sted. For hver vindpark, for hver batterifabrikk, for hver motorvei, for hvert hyttefelt dere krever fra meg, jo mindre blir jeg. Og det kommer ikke tilbake.
Dere stjeler fra dere selv ved å stjele fra meg, men dere ser det ikke. Og mens dere stjeler og blir flere og flere og flere som trenger mer og mer av meg, blir jeg mindre og mindre. Mine beboere har snart ikke steder å bo. De fortrenges, drepes, forflyttes, skyves vekk. Og de kan ikke si noe. De har ikke noe de skulle ha sagt, for dere har bestemt dere for at dere er viktigst på hele planeten. Dere bestemmer alt fordi dere er i stand til det. Og når jeg sier ifra med en storm eller orkan, tornado eller jordskjelv, da er alt så forferdelig fordi det har gått utover dere. Hvordan kan det ikke gå utover dere, når dere har spredd dere absolutt over alt på jorda?
Men dere utsetter meg for langt verre ting hver bidige dag. Med verdens beste samvittighet.
Det dere stjeler får dere aldri tilbake fra meg.
Aldri.
Tenk på hva dere mister, stjeler, fortrenger, neste gang dere løfter hånden for å stemme ja til neste vindpark, eller neste batterifabrikk, eller motorvei – det stedet dere vil bygge mer på for å spre dere utover i alt deres velde, der bor det allerede noen. Og det er vakkert. Skogen er vakker. Myra er vakker, fjellene, daler og lier, og dyrene, fuglene, fiskene, insektene, alle som bor der og har det som sitt levende, blomstrende, pustende hjem.
Det dere gjør, er ikke vakkert. Det er stygt. Det er bortimot ordløs ondskap, det dere utsetter meg for, og dermed deres etterkommere. Dere ser bare verdien i deres eget bruk. Dere ser ikke verdien dere stjeler fra meg, når dere ramponerer, voldtar, fillerister, herjer og ødelegger fordi dere syns dere er så mye viktigere.
Ta et glimt inn i fremtiden. En jord uten andre grønne felt, enn det som er inngjerdet på små frimerker mens døde fabrikker, vindturbiner, asfalterte veier og annen styggedom står og troner i menneskehetens storhet og triumf.
Jeg er naturen. Enn så lenge. Inntil jeg bare er et minnesmerke og dere er på vei til deres egen undergang. Skapt av dere selv.
Når vil dere skjønne det? At dere dreper dere selv slik? Den dagen dere trekker det siste pust av frisk luft? Når dere sveiper i ebøker og ser bilder av grønne skoger og trær, slik det var før dere ødela? Eller klarer dere å ta til vettet og la meg få beholde det lille jeg har igjen nå?
Før det er for sent.
Jeg vil ikke ha batterifabrikkene. Jeg vil ikke ha vindturbinene. Ingen av mine beboere vil det. Ingen av dem trenger det.
Ingen.
Så finn andre løsninger for å gjøre den voksende menneskemassen fornøyd, enn å ødelegge mer av meg.
Jeg er naturen. Den eneste dere har.