Årsaken er sykepleiermangel og en drift som har vært basert på innleie av arbeidskraft. Vi er enige med enhetsleder Anders Jystad i at det ikke går over tid og at kommunens ansatte ikke kan forventes å være på jobb til enhver tid. De trenger fri. I saken fra Lensvik sies det at det er gjort tiltak på sykepleierlønn i Orkland, slik at man skal være konkurransedyktig mot St. Olavs hospital. Ut fra de beregningene vi gjør, så henger Orkland, med sine forbedrede tillegg, fortsatt ti kroner etter pr. time. Dette blir selvsagt penger i løpet av et år, og det er noe våre medlemmer merker seg når de søker jobb.

Det vi nå ser i Orkland og Lensvik har vi sett på Krokstadøra i samme kommune, vi vet det skjer flere steder, og vi vet det kommer til å bre om seg. Det er og vil være utkanter og distrikter som først må endre driften når det mangler sykepleiere. Det er i ytterkantene av kommuner det stort sett er mest utfordrende å rekruttere. Det er der man etter hvert må se seg nødt til å legge ned tilbud og redusere kapasitet. Ofte til stor protest fra befolkning, noen ganger til harme fra opposisjonspolitikere og i omtrent alle tilfeller med et sukk om «hva var det vi sa» med henblikk til sammenslåing av kommuner.

En kommunesammenslåing er ikke alene skyld i at kommunehelsetjenester sentraliseres. Vi tror ikke at en eneste lokalpolitiker, i noen kommune, går med et intenst ønske om at syke og skrøpelige eldre skal være nødt til å flytte fra sitt lokalsamfunn eller sine kjente og kjære fordi senger legges ned og kapasitet sentraliseres. Manglende politisk vilje til å iverksette tiltak mot sykepleiermangelen, derimot, det vil være en driver for det vi nå ser. Det er også lokalpolitikernes ansvar. Vi vil hevde at enhver innbygger i trønderske kommuner med rette kan sette øynene i sine lokalpolitikere og spørre hva de gjør, konkret, for å unngå at sykehjemsplasser må legges ned og sentraliseres.

For politikerne har selvsagt mulighet til å gjøre noe med sykepleiermangelen som fører til stengte tilbud og sentralisert kommunehelsetjeneste. Det er politikere som vedtar budsjetter i kommunene. Det de prioriterer vil påvirke helsevesenet i kommunen. Det er politikere som behandler kommunens innspill til kommunenes organisasjon, KS, før alle lønnsoppgjør. Der kan politikere fra Trøndelag sende en tydelig beskjed om hvem som nå må prioriteres. Det er politikere som velges til å sitte i KS sitt sentralstyre og som igjen fatter vedtak om hva KS skal mene i de nevnte lønnsoppgjørene. I slike vedtakssaker kan politikerne bidra til å endre kurs.

Om lokalpolitikerne mener sykepleiermangelen er den krisen vi har advart mot. Om de mener dette er så viktig at det må gjøres noe for å endre dagens kurs, så har de alle muligheter. I Trøndelag er det 38 ordførere. 20 av disse tilhører Senterpartiet og 13 av dem tilhører Arbeiderpartiet. Disse 33 av 38 ordførere har selvsagt mulighet til å ta kontakt med sine partikamerater i regjering og gi tydelig beskjed om at sykepleierkrisen må adresseres og etterlyse saftige politiske tiltak. For hvordan skal det bli vanlige folks tur, dersom vanlige folk ikke har en helsetjeneste som ivaretar dem? Det er heller ikke mulig å ta hele landet i bruk, når helsetjenesten i kommunen sentraliseres og bygges ned. Et lokalsamfunn uten helsetjeneste er ikke et lokalsamfunn som vil overleve og det vil ikke bo folk der.

Vi mangler 7 000 sykepleiere i dag. Allerede nå ser innbyggere i Trøndelag hva dette gjør med helsetjenesten i noen kommuner. Om få år vil vi mangle 30 000. Det vil tvinge fram en radikal endring som vil gjøre kommunehelsetjenesten ugjenkjennelig og det vil selvsagt også endre spesialisthelsetjenesten voldsomt. 1 av 5 sykepleiere slutter i dag før det har gått 10 år etter at de var ferdig utdanna. Mange av dem oppgir høyt arbeidspress og lav lønn som årsak. Den gjennomsnittlige avgangsalderen for sykepleiere er 58 år. Altfor tidlig. De som slutter i den enden, er uføre og utslitte av det samme høye arbeidspresset.

En prioritering av sykepleiere i årets lønnsoppgjør vil være et tiltak som virker omgående. De tiltakene som vil ha effekt på lengre sikt er økt grunnbemanning, redusert arbeidspress, bedre fagmiljø og gode arbeidsforhold. Dette tar noe lengre tid, men derom en kan bruke god lønn som rekrutteringstiltak, så er det lettere å få flere til å dele på belastningen. Da vil ikke kommuner være nødt til å sentralisere tilbudet vekk fra der hvor folk bor og lever. Da vil ikke kommuner være nødt til å drive helsevesen basert på vikarer.

Dette er mulig å få til, men det kreves politisk vilje og lokalpolitikere som agerer på vegne av sin lokalbefolkning. Vi i Norsk Sykepleierforbund Trøndelag har mange gode forslag til tiltak og snakker gjerne med alle politikere om disse.