Relativt sett har Norge mye mer gammel skog enn våre naboland Sverige og Finnland, jfr. «Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig forvaltning av norske skogressurser» (Dokument 3:17 (2011-2012)).  Hovedårsaken til forskjellen i skogutviklingen i nabolandene er at Norge i moderne tid, først og fremst på grunn av mye vanskelig terreng, har drevet skogbruk på bare ca. halvparten av det såkalte produktive skogarealet, mens det i våre naboland drives skogbruk på det meste av det produktive skogarealet. Resten av våre skogbevokste arealer, som omfatter et samlet areal som er betydelig større enn arealene som i dag drives, ble alle tidligere drevet med dimensjons-/plukkhogst. Disse arealene omfatter skoger av alle bonitetsklasser, selv om lavboniteten selvsagt dominerer. Likeså ligger disse skogene i alle høydelag og i alle landsdeler. Etter å ha stått urørt av skogsdrift og trolig også beiting i 100 år er det all grunn til å anta at disse skogene igjen begynner å få naturskogpreg som vil bli bare mer og mer tydelig i årene som kommer. Alle landets truede arter finnes i disse skogene. Her er de ikke truet.

Forutsatt at Stortinget fortsatt mener vi skal ha en konkurransedyktig skognæring i Norge, og et skogbruk som bidrar aktivt i klimakampen, må skognæringen ha forrang på de begrensede drivbare produksjonsarealene. Å verne mer gammelskog enn det som følger av lovverk, miljøhensyn og skogstandarder i disse skogarealene, vil redusere landets skognæring uten å påvirke landets biologiske mangfold. Det bør unngås.

Vår bekymring for utviklingen i de norske skogene er ikke at naturskogkjennetegn vil mangle og biologisk mangfold være skadelidende, men derimot at skogene i vanskelig tilgjengelige områder begynner å bli for gamle. Det hører vi merkelig lite om, tross Riksrevisjonens rapport fra 2012, som også ble behandlet i Stortinget. Har man glemt skoghistorien? På grunn av rovhogstene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet har våre skoger gjennom hele 1900-tallet vært relativt unge og vi har derfor vært forskånet fra de største naturkatastrofer som stormfellinger, insektangrep, tørking og skogbranner. Nå derimot, med stadig større mengder gammel skog, er faren for stormfellinger og påfølgende insektangrep, tørking og skogbranner mye større. Dette vil først og fremst oppstå der skogene er gammel og svakest, uavhengig av om arealene er tilgjengelig for skogsdrift eller ikke. Oppformerte innsektbestander og skogbranner vil meget vel kunne spre seg til områdene med fortsatt stående yngre og friskere skoger. Vi trenger ikke lese mye skoghistorie for å forstå at vi foreløpig har vært svært heldige som har unngått stormer og skader som f.eks. Gærne-natta i Midt-Norge i 1837.