Endelig kom den, den kritiske og undersøkende journalistikken på vår statskanal NRK. I lang tid har det vært pekt på den manglende dekningen av naturkrisen og vår fortrenging av store leveområder for truede og sårbare arter. Først gjennom Norge i rødt, hvitt og grått, som på et forbilledlig vis viser oss intet mindre enn 44 000 inngrep i norsk natur på FEM år!
Oppslaget følges opp av Bård Tufte Johansen som nå har tatt på seg oppgaven som «Oppsynsmann», en oppgave han så til de grader lykkes med. Her får vi virkeligheten rett i fleisen på en usminket og saklig måte. Har du ikke sett starten på serien, så er tiden inne til å gå inn på NRK nå.
Som et nærmet grotesk bakteppe ligger vår tidligere klima og miljøministers uttalelser, som etter en tur til klimamøtet i Montreal, stolt kunne proklamere at nå skal vi berge 30% av vår natur, men det gjelder selvfølgelig ikke for Norge. Nei da resten av verden må ta ansvaret for det. Som en helt vanvittig konklusjon på utfordringen, foreslår han sågar enda mer rasering av natur gjennom mer vindkraftutbygging, enda raskere. Med respekt å melde Barth Eide, å redde minst 30% betyr ikke at du kan rasere de resterende 70! Man kan bli deprimert av mindre. Bare for å understreke vindkraftens «fortreffelighet», i 2023 gikk vindkraftproduksjonen ned fra 14,8 TWh til 13,9 TWh i 2023. Samtidig eksporterte vi netto 18 TWh og vannmagasinene våre er på det femte laveste nivået siden 1995.
Kun en veldig liten andel av de mest sårbare og artsrike naturtypene er vernet i Norge, slik som produktiv lavlandsskog, myrer, elvedeltaer og artsrikt kulturlandskap. Vi har også vernet forsvinnende liten del av hav og kystområdene.
Bak vår egen klima og miljøminister, dytter så Fornybar Norge frem vindkraft som redningen. Godt hjulpet av NHO og LO. Andre alternativer er disse bortimot vaksinerte mot.
Hogne Hongset tar i Universitetsavisa et oppgjør med disse kreftene: Som kjent tok spørsmålet om kjernekraft i Norge av før jul, etter at Rystad Energy hadde lagt fram rapporten «Kjernekraft i Norge», innkjøpt av NHO, Norsk Industri og Åslaug Hagas «Fornybar Norge». Rapporten var åpenbart bestilt for å få skjøvet kjernekraft ut i en ukjent framtid, for å gi rom for mer vindkraft på land. Uheldigvis for Åslaug Haga og hennes vindbaroner ble Rystads rapport grundig slaktet av flere fagmiljøer. Så grundig at da røyken hadde lagt seg hadde NTNU fått ny rektor!
At en rektor ved et av våre aller mest anerkjente universiteter kan falle så lavt at hun velger å støtte opp om disse kreftene, er direkte sjokkerende.
Det går heller ikke an å komme unna Hogne Hongsets oppgjør mot de samme, NHO-SJEF ALMLID OG LO-SJEF FØLSVIK. De lanserte 5. januar «Kraftløftet», en plan som ifølge teksten på forsiden av rapporten er laget «For å sikre nok kraft til bedrifter, husholdninger og klima». Planen synes primært å være laget som støttedokument for den pågående kampanjen. Spesielt Ole Erik Almlid kjører i alle kanaler for å få kommunene til å tillate mer vindkraft på land. I en podkast hos Nettavisen maner han blant annet sentrale politikere til å ha «politisk mot» nok til å overkjøre lokal motstand mot å tillate den naturraseringen vindkraft innebærer.
10. januar kunne vi lese et intervju med Almlid i VG. Hans resept er «Styrt panikk» … Smak på ordene. Hva skal vi ha panikk for? Den eneste panikken jeg kjenner, er panikken for at vi tar fra våre barn og barnebarn muligheten til å oppleve uberørt natur. Vi tar fra dem muligheten til å oppleve et rikt artsmangfold og en sunn natur, og for hva? Kapitalisters trang til å tjene penger!
Etter min menig går det ikke an å bomme mer på skiven enn det Almlid gjør her. Om det er klimaet han tilsynelatende og plutselig har fått slik en rørende omsorg for, så er i alle fall ikke mer av det samme som vi har holdt på med til nå svaret.
I samme intervju kommer han også med en påstand om at det nå ser ut til at Norge kan gå mot et underskudd på elektrisk energi allerede om 3–4 år. Vi får trøste oss med at NVE, som er statens mest kvalifiserte instans til å ha en mening om kraftbalansen, ikke ser noen grunn til at vi skal være redde for et snarlig strømunderskudd. «Kraftløftets» faginnhold har vel også fått såpass med slakt nå at den rapporten er velplassert der den hører hjemme, på historiens søppelhaug.
Med NRKs avsløringer i Norge i rødt, hvitt og grått, kommer selvfølgelig behovet for å skylde på kommunenes manglende totale oversikt over naturraseringer raskt frem. Da er veien kort til å rope om statlig overstyring. I første omgang kan det høres forlokkende ut. En av bakdelene med dette er imidlertid at det da også vil kunne frata kommunene vetoretten når det gjelder vindkraft. Bedre statlige styringsverktøy og oversikt kunne vært et sted å begynne for at kommunene skal gjøre en bedre jobb samlet sett.
Jeg tillater meg ærbødigst å være uenig i at alt vettet er samlet i Oslo, og at alt av den grunn skal styres derfra. Den senere tids avsløringer viser vel med all tydelighet at det er litt å gå på i Oslobygden også.
Hvordan er så situasjonen i våre trakter nå i inngangen av et nytt år med nye muligheter. I disse dager kan vi i alle fall ikke si at vi ikke er opplyste om situasjonen vi og naturen står overfor. Så, hvordan forholder vi oss til det?
Ustmarkaprosjektet ruller og går med sine 6600 mål industrialisering av naturområder, og med en mulig batterifabrikk som lover gull og grønne skoger, som hoveddriver. Vi får virkelig håpe på at den ikke lider den samme triste skjebne som batterifabrikken i Mo, om subsidiene og investorene skulle utebli. Det vil i så fall også sette lokale pådrivere i et noe merkelig lys.
I mellomtiden har prosjektet oppnådd å bidra med 2 TWh i oppjustering av kraftbehovet i Midt-Norge slik at Fornybar Norge og Almlid i NHO fortsatt kan argumentere for enda mer vindkraftutbygging.
I inngangen til nytt år fikk de sågar god drahjelp fra vår egen regjering, som til tross for protester og advarsler fra mange fagmiljøer, gav konsesjon til bygging av overføringskabler fra land til oljeinstallasjonene utenfor Midt-Norge. Slik tvinger de frem et behov for ytterligere 2 TWh.
Dersom miljø og klima hadde vært målet, og ikke mere penger i kassa, hadde havvind, betalt av de samme oljeselskapene, vært svaret. Nå får den vanlige innbygger regningen i stedet gjennom økt nettleie og strømpris.
Og til slutt som et velrettet «ballespark» til alle oss som kjemper for at vi skal få en mer edruelig kraftdebatt, kommer Statkraft og vil ha enda flere tusen mål av vår sårbare natur. Denne gangen er det Blåheia, Gråurda og Taftøyan som står laglig til for hogg.
Men nå kan ingen si at de ikke vet konsekvensen i alle fall. Og kampen mot, den fortsetter og blir sterkere dag for dag. Nå vil kampen følge politikerne helt inn på Løvebakken. Kampen om posisjoner frem til neste valg vil i stor grad stå om verdier. Ikke penger og ambisjoner om stadig vekst.