I mange år var Storåsfestivalen noe stort å se fram til for for både ung og voksen i regionen. Da den tok slutt, mistet de unge i regionen mye. De mistet noe å glede seg til, noe å være stolt over og ikke minst en møteplass hvor glede, forventning og musikalsk hengivenhet sto i sentrum.
I 2013 dukket imidlertid to unge menn fra Orkanger opp med spenstige planer. Eller rettere sagt, de var ikke så spenstige til å begynne med, men de hadde potensial til å bli det. Daniel Mandal og Thomas Løseth dro i gang Strandafestivalen ved Gammelosen på Orkanger. «Vi hadde et inderlig ønske om å skape en festival som lokalsamfunnet kunne se fram til hvert år,» sier de to i dag. 500 publikummere besøkte endagsfestivalen det første året. Året etter var den utvidet til to dager, og målet var tusen besøkende. Og da Postgirobygget dro i gang «Idyll» som avslutningslåt på festivalen i 2014, var suksessen et faktum. En ny festival var for alvor etablert, og savnet etter Storåsfestivalen var ikke så vondt å kjenne på lenger.
Parkliv-generalene gir seg, uavklart om festivalen videreføres
Noen år senere ble festivalen døpt om til Parkliv, og har de senere årene samlet rundt 3000 publikummere. Fjorårets festival satte publikumsrekord, og gikk attpå til med overskudd, noe som ikke er vanlig kost i denne bransjen. Nå er det gått 10 år, og det er usikkert om festivalen videreføres. Mandal og Løseth har nemlig bestemt seg for å legge inn årene. 10 sommerferier med ene og alene fokus på værmeldinger og billettsalg, har forståelig nok kostet. Nå ønsker de to festivalgeneralene å gjøre noe annet.
Det er bare å krysse fingrene for at noen tar tak og velger å overta stafettpinnen etter Mandal og Løseth. For ungdommer i Orkland og omlandet rundt fortjener en festival som de kan se fram til, som de kan høste verdifulle minner fra. Ungdom i distriktet har nemlig ikke så mange tilbud når det kommer til fest og moro. En kan hevde at det finnes nok av festivaler i Trondheim som unge fra distriktet kan oppsøke. Men det blir ikke det samme. Det å ha en festival i sin egen kommune, skaper identitet og stolthet, noe som gjør festivalopplevelsen større.
Men å arrangere festival er risikosport. Slår ikke været til, kan arrangøren fort havne i økonomisk ruin. Det skal både næringsliv og kommune tenke litt over. De kan nemlig bidra til at risikoen reduseres ved å stille opp på den økonomiske biten. Det er uansett ei god investering.
Det er stort sett utøverne av kultur som mottar priser og heder. De som gir utøverne en scene å skinne på, glemmes gjerne. Det er trist, da arrangørene ofte er nesten like viktige som utøverne for at kulturopplevelsene skal skapes og serveres. I så måte fortjener Mandal og Løseth en utrolig stor takk.