Det er tydelig vanskelig for statsministeren å innrømme at det er krise i Arbeiderpartiet. Med det utgangspunktet blir det vanskelig å snu alle steiner for styrende organer i organisasjonen.

Jeg skal her prøve meg på en analyse, sett med mine øyne, uten påvirkning fra noen andre.

Jeg ble født inn i arbeiderbevegelsen for vel 75 år siden, nærmeste nabo til Folkets Hus på Løkken Verk, far som arbeidet i gruva, medlem av Norsk Arbeidsmannsforbund, avdeling Løkken Grubearbeiderforening og gjennom dette kollektivt medlem av Meldal Arbeiderparti og mor som var hjemmeværende husmor og medlem av Løkken Arbeiderkvinnegruppe, gjennom dette medlem av Meldal Arbeiderparti. Ingen av dem var særlig politisk aktive, men så snart noen snakket negativt om Arbeiderpartiet kom de raskt i forsvarsposisjon.

Hjemme hos oss var det to innrammede broderi, ett på veggen i gangen og ett i stua, broderiene var med rød bunn og med hvit skrift, brodert av en tante av min mor. Teksten er som følger: «Gjør din Pligt Krev din Ret Frihet Lighet Broderskab» Etter at begge mine foreldre døde har begge broderiene fulgt meg, først hjemme hos meg i Trondheim, senere i mitt hjem i Meldal og nå i min leilighet i Meldal, ett i gangen, ett i stua.

Min far var som nevnt ikke veldig politisk aktiv, men han var veldig opptatt av å delta under 1. mai-markeringene, som saluttør for å markere starten av dagen og under demonstrasjonstoget. Han var ofte utnevnt som saluttør fra Løkken Grubearbeiderforening. Og salutt på Løkken Verk denne dagen var av de aller kraftigste slag, det ble ikke spart på dynamitten! Etter hvert som jeg vokste opp beundret jeg deltakerne under 1. mai-arrangementene, og særlig de som gikk under fanen til Løkken Grubearbeiderforening, menn i sine fineste stasklær, som tok av seg hatten eller sixpencen når musikkorpset spilte «Internasjonalen» og stod rakrygget.

Det var en selvfølge for meg da jeg som nykonfirmant, å melde meg inn i Løkken Arbeiderungdomslag, etter vel et halvt år ble valgt som leder. Etter hvert ble Løkken Arbeiderungdomslag landets største, med vel 400 medlemmer. Ut fra dette ble jeg invitert til å delta i Arbeiderpartiets Landsmøte i mai måned 1965, knapt 17 år gammel og dermed yngste landsmøtedeltaker. Jeg ble der beæret med å delta i en delegasjon som skulle besøke legenden Martin Tranmel som var innlagt på Rikshospitalet. Einar Gerhardsen overlot lederklubben i Arbeiderpartiet til Trygve Bratteli. Nok om det, store opplevelser som jeg aldri glemmer.

Flyttet til Trondheim, meldte meg inn i Trondheim Arbeidersamfunn og deltok aktivt.

I januar måned i 1972 ble min far alvorlig syk og innlagt på Orkdal sykehus, jeg holdt ham i hånden da han døde, og det siste han sa til meg var «Stå på!» Jeg sto på i mange år, var ikke uten ett eller flere verv i alle år. Skulle jeg referere alle vervene vil det bli en bok av det.

Sist på året 1985 ble min mor alvorlig syk, så syk at ho fikk beskjed om hvor lenge ho hadde igjen å leve. Ho ble en kasteball mellom sykehusene, og dette reagerte jeg kraftig på. Jeg tok kontakt med en partikollega som var med i styrende organ for sykehusene i Trøndelag uten at det hadde særlig virkning, kasteballsituasjonen sleit på meg. Så startet «trikkestriden» i Trondheim. Arbeiderpartiets ordførerkandidat, som var leder for programkomiteen, lurte hele partiets representantskap i fallgruven med en blank løgn. Jeg tok konsekvensen av det og meldte meg ut av Arbeiderpartiet i januar måned 1986, ble uavhengig medlem av Trondheim bystyre.

Det er viktig for meg å fortelle om alt dette gjennom mitt budskap til statsminister Jonas. Det er krise i Arbeiderpartiet, det er krise for sosialdemokratiet og ikke bare der, det er krise i Norge, det er krise for demokratiet! Når valgresultatet etter høstens valg viser at det er «Hjemmesitterpartiet» som er landets største parti er det alarmerende. Det er alarmerende når enslige minstepensjonister og trygdede mennesker lever langt under «fattigdomsgrensen». At familier må forlate hus og hjem fordi de ikke klarer å betale sine utgifter, må levere tilbake sine biler fordi avdragene ikke kan betales, barna må tas ut av aktiv idrett fordi det ikke finnes penger til kontingenten, da familier må sløyfe måltider for at pengene ikke strekker til. Matkøene blir lenger og lenger for å kunne få noe til livets opphold.

Det hjelper lite at du som statsminister uttaler følgende etter at trygde- og pensjonsoppgjøret var i havn: «Dette er tidenes beste trygde- og pensjonsoppgjør» når tilleggene var oppspist av økte matvarepriser før de ble utbetalt. Så lenge oppgjørene er prosenttillegg blir forskjellene de samme, de som har minst er alltid taperne.

Det hjelper ikke å ta SV inn i regjeringen, det vil heller ha motsatt virkning, SV hater da visselig alle gründere, de som satser og legger opp til at vi har arbeidsplasser å gå til. Det er langt på vei en skam at det regjeres sammen med Sp, nå må det vises styrke og ikke minst vilje. Norge har ressursene, det er bare å innrette seg deretter.

Kanskje var det lurt å ta med i rådgivergruppen noen som har kjent hvor skoen trykker, kanskje høre noe på Trond Giske som snakker ett språk som folk flest forstår! Skjer det, kan jeg selv vurdere å gå inn i rekkene igjen!