I takt med at det blir færre og større bruksenheter er det en forskyvning fra eid til leid areal. Jordlova inneholder bestemmelser som regulerer bruksstrukturen. Det kan være verdt å merke seg formålet i jordlova, og tillater meg å gjengi 2. setning i §1. Den lyder slik: «Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.»

Etter hvert som arbeidskraft blir erstattet med teknologiske løsninger og effektivitetskravet øker, betyr dette arealgrunnlaget for hver aktiv driftsenhet blir større for å få driftsøkonomisk lønnsomme enheter. Alle jordeiere er en del av landbrukspolitikken, og jordlova §8 setter krav om at alt areal – fulldyrka, overflatedyrka og innmarksbeite skal drives. Å drive den betyr at det skal høstes avling av arealet enten ved innhøsting eller beiting. Den enkelte jordeier må ikke drive jorda si selv, men leies bort til andre.

I enkelte områder er det stor etterspørsel etter jord, med dertil høge leiepriser. I marginale jordbruksområder (utkanter, dårlig jordsmonn, stor helningsgrad og små teiger) er det færre som konkurrerer om jorda og prisene dertil lave. Enkelte må leie bort gratis for å få noen til å drive jorda. Det er få aktive bruk i mange grender og maskinene blir større og er ikke så godt egnet til dårlig arronderte jordstykker. Transportkostnadene har også økt slik at gårder i mer sentrale strøk finner det lite lønnsomt å leie og drive jord i utkantene.

Hva kan bli konsekvensene av dette? Jord blir brakklagt uten at myndighetene griper inn og håndhever driveplikten. Det vil i tilfelle være en fallitterklæring i arbeidet med jordvern. Eng som ikke blir slått eller beitet blir fort omgjort til lauvskog. Spesielt for fulldyrket areal, vil det kreve vesentlig innsats før en kan kjøre såmaskina igjen på et gjengrodd område.

En annen konsekvens kan bli at eiere av slike arealer må betale for å få noen til drive det, dette for å sikre lønnsomheten til den som skal drifte det. Dette kan igjen føre til små bruk føler seg tvunget til å dele driftsenheten og selge unna jordbruksarealet.  Det kan i utgangspunktet være en grei løsning der aktuelle kjøpere ligger i nærheten og grenser inntil hverandre, men lønnsomheten med å drifte arealet vil fremdeles være utfordrende.

Hva kan virkemidlene være mot å motvirke dette. Gjøre lønnsomheten større på små driftsenheter på 0-50 dekar slik at disse kan være selvstendige gårdsbruk og gi en anstendig inntekt for arbeidsvederlag? Storsamfunnet vil nok ikke betale for det, men som hobbybruk er det nok fremdeles noen som synes det er interessant og finner god livskvalitet i å drive et lite småbruk uten noe vesentlig avkastningskrav.

Men jeg tror et treffsikkert virkemiddel kan være at arealstøtte fra staten kan gjøres mer målrettet for å sikre aktiv drift på alt jordbruksareal, og at det kan styrke lønnsomheten til de som har sitt levebrød av å drifte disse arealene. Det er stor forskjell i lønnsomheten ved å drifte en arealenhet fra de mest rasjonelle teigene til de minst rasjonelle.

Gårdbrukerne har og vil tilpasse seg det som er økonomisk rasjonelt. Kornbruk kan nok bli store, men de finner vi ikke i de mest marginale jordbruksområdene. Men husdyrbruk som baserer seg på grovfor, som melkeproduksjon på geit og storfe, og kjøttproduksjon på det samme samt sau, vil nok begrense sin størrelse så lenge en har strukturtilpassende virkemidler på tilskudd om baserer seg på antall dyr. Nøkkelen til jordbruk over hele landet er å fastholde på strukturdifferensiering på dyretilskudd for grovbaserte husdyrproduksjoner som et viktig bidrag i kanaliseringspolitikken og for å styrke familielandbruket, og i tillegg målrette arealtilskudd bedre for å sikre lønnsomhet på drift av alt jordbruksareal som kan nyttes til matproduksjon.