Når naturen kommer i konflikt med det moderne menneske på et eller annet vis, og det skjer ganske ofte, så taper den.
Dette har blitt mer utpreget med årene. For lenge, lenge siden forstod menneskene at de var avhengige av naturen for å kunne overleve. Urfolk har fortsatt denne forståelsen, men blir flere steder, bl.a. i vårt land, tvunget på retrett. Om vi ser i et perspektiv litt lenger frem enn til neste sydentur er vi helt avhengige av naturen for å kunne overleve.
Jeg skal ikke peke på alle de områder der naturen taper, men akkurat nå er det aktuelt å nevne skogsdriften.
Det er ikke nødvendig å diskutere om naturen av og til kan bli rasert eller ikke ved den type skogsdrift vi ser i dag. Det er hevet over tvil at så er tilfellet.
Så er det jo slik at noen har fordel av dette i øyeblikket – svært kortsiktig riktignok, men dog: fordeler i øyeblikket. Og det er mange som ikke evner å se lenger, dessverre.
Jeg har lyst til å nevne ytterligere ett område der naturen alltid taper. Både den forrige regjering og den nuværende, sistnevnte muligens i noe mindre grad, ønsker å bygge mangfoldige mil med gedigne asfaltveger til milliarder av kroner, veger som det knapt er bruk for. De vegene vi har lar man forfalle. Sånn er det bare. Vi kan ikke gjøre noe med det så lenge de bestemmende bestemmer som de gjøre, uten hensyn til natur og mangfold. Bort med skog og myr, lyng og buskas, bort med kulturlandskap og dyrkamark og bort med åser og bergknatter. Vi må frem! Og da trenger vi å kjøre med stor fart og med økende antall biler og ikke minst tungtransport, selv om all fornuft og selvsagt de fleste festtaler fremmer transport med jernbane og båt, og selv om rask kjøring er alvorlig for miljøet.
Vi kan ikke gjøre noe med det. Jeg ser egentlig ingen politiker som kjemper naturens sak. Man glemmer så lett at naturens sak er vår sak.