Beboere ved Thamshavntunet på Orkanger fortviler. De føler de har kjøpt katta i sekken. Årsaken er at de i over fem år har ventet på en støyskjerm, som i utgangspunktet skulle vært på plass før innflytting.

Årsaken til at beboerne kunne flytte inn før støyskjermen var på plass, var at kommunen ga utbygger midlertidig brukstillatelse til leilighetsbygget med 10 enheter i 2018. Innflyttinga fant sted i februar, mens avtalen med utbygger var at støyskjermen skulle være på plass innen 1. september 2018. Nå er det gått altså fem år, uten at støyskjermen er på plass. Beboerne fortviler, og flere gir uttrykk for at det knapt går å oppholde seg utendørs, at verandaene ikke brukes og at de ikke kan sove med åpent vindu, på grunn av støy fra E39.

Det var Kramkar AS som sto for prosjektering og utbygging, og hadde gjennom byggetillatelsen tre år på seg til å få satt opp denne støyskjermen. Da det ikke skjedde, ble Kramkar AS konfrontert med dagbøter, som etter hvert beløp seg til 220 000 kroner, uten at støyskjerm kom på plass. Det har senere vist seg at det i dag ikke er rett fram å få satt opp støyskjermen, da Statens vegvesen, etter at den treårige byggetillatelsen utløp, ikke lenger tillater at det settes opp støyskjerm på deres eiendom langs E39.

Ansv. redaktør Anders Aa. Morken Foto: Silje Asbjørnsen

Tilbake står oppsitterne i Thamshavntunet med et flott leilighetskompleks, men med et støynivå som gjør det regelrett utrivelig å bo der. «Jeg hadde ikke flyttet hit hvis jeg hadde visst dette. Jeg føler jeg har kjøpt katta i sekken,» sier Mildrid Viggaklev til ST.

For å unngå at slike ting skjer i framtida, kan kommunene nekte å gi utbyggere midlertidig brukstillatelse. Det vil imidlertid være trist hvis man blir nødt til å innføre et såpass restriktivt regime. De aller fleste utbyggerne leverer nemlig som beskrevet og avtalt. Å konsekvent si nei til midlertidig brukstillatelse, kan føre til at utbyggere vegrer seg for å sette i gang prosjekter, av frykt for å møte byråkratiske eller andre snubletråder i sluttfasen. Med andre ord; mange kan kjenne på at den økonomiske risikoen blir for høy.

Riset bak speilet som kommunene bruker, er innføring av dagbøter. Men dette fungerer ikke så lenge kommunene ikke krever inn pengene. De siste årene har vi sett flere eksempler, både fra Orkland og Skaun, at dagbøter er blitt innført - uten at det har ført fram. Skal dette riset bak speilet fungere, må pengene drives inn fra omtrent første dag. Det vil være veien å gå, framfor å nekte midlertidig brukstillatelse i de tilfellene det er naturlig. Men da må som sagt kommunene vise at de mener alvor, og kreve inn pengene.