Om noen uker har det gått seks år sia kona mi vart fast pasient på demensavdelinga på Orkdal Helsetun. Jeg var den gangen ganske skeptisk, og det særlig av en bestemt grunn: Hun har alltid vært nøye på maten, og var svært dyktig til å lage god mat sjøl. «Institusjonsmat» er til vanlig ikke et honnørord, og ettersom hun var svært tynn da hun ble lagt inn, var jeg redd for at hun rett og slett ville magres bort, fordi hun ikke ville synes at maten var god nok.
Men nei, tvert imot: Hun har lagt på seg, og det har flere ganger vært nødvendig å kjøpe nye klær med rommeligere vidde! Bedre attest kan vel ikke kjøkkenet på Helsetunet få. Og ikke bare kjøkkenet, for i tillegg til matkvaliteten trengs det trivsel for å få til ei slik utvikling, så dette forteller også noe om den gode kvaliteten på det stellet pasientene får på den avdelinga hun er på.
Som jeg har sagt før: Sjølsagt skal det sies fra når det er grunn til å klage. Men minst like viktig – og etter mange år som lærer veit jeg dette svært godt – er det at det blir sagt høgt og tydelig fra om det som er rosverdig. Og det fortjener i hvert fall den avdelinga jeg har lært å kjenne disse åra å få høre: Det er skikkelig kvalitet over den innsatsen dere gjør for disse svært hjelpetrengende pasientene! Og altså uvanlig fin kvalitet på den maten de dyktige folka på kjøkkenet steller til. – Takk skal dere ha!