Det var en kamp om arealer for å plassere landets første jernverk. Mo i Rana eller Orkanger var det det sto om. På Mo hadde de landarealer i bydelen Grubhei, på Orkanger hadde vi ikke plass. Og i den forbindelse forelå et forslag om å sprenge ut Rokollen og fylle opp Råbygdfjære over mot Orkanger. Her kunne det nye Jernverket plasseres, mente datidens folkevalgte karer. For det fantes vel ikke annet enn menn i mørke dresser i kommunehuset, like etter krigen. Som kjent havnet Jernverket i Mo i Rana. Og takk for det, som Wesensteen kalte et av sine morroprogrammer. I dag er Jernverket historie.

Så fulgte en roligere periode i industriutviklinga på Orkanger, helt til Johan Richter og noen andre bønder i bygda luftet og etablerte AL Orkla Skogindustrier som realiserte et fabrikkanlegg for produksjon av det nymotens sponplatematerialet. Dette kunne brukes til omtrent alt ved oppføring av hus og heim, samt også inventar i disse. Platene skulle produseres av skogvirke som ikke kunne brukes til bord og plank. Så som ørder (or), bjørk, rogn og annet løvvirke. Lokasjonen var først tiltenkt i fjæra ved Langbrua, men de fant fort ut at plassen ble for liten og fabrikken ble anlagt på/ved den gamle fotballbanen i Moan på Orkanger. Denne banen ble så flyttet til Idrettsparken på deler av det området tyskerne grov ut og hvor grusen ble skysset til byen for å bygge Doraanleggene samt og flyplassen på Ørlandet. «Sponplaten» lagde sin første sponplate 8. september 1959 og drev svært godt i mange år, inntil fabrikken på Orkanger ble avviklet 1. juni 1976.  A/L Orka Skogindustrier hadde sammen med sine samarbeidende selskaper 730 ansatte i 1971. Altså en stor industriarbeidsplass.

Noen så mørke skyer for «Sponplaten» i horisonten mot slutten av 60- tallet. En av disse var AP-ordfører Ingrid Sandvik fra Fannrem. Hun var fremtidsrettet og så som sin oppgave å få ny industri til Orkangerområdet. Men mangelen var da – som nå – mangel på industriareal. «Ja, finnes det ikke, så får vi laget et da», skal Ingrid ha sagt. Byråkratiet var noe annet den gang enn nå. Som tenkt, så gjort. Etter mye mudring, ble det skapt et stort nytt industriareal på nedre del av elva Orkla. Det nymudrede arealet lå mere eller mindre brakk i mange år. Men så startet oljeeventyret i landet vårt opp og det dukket følgelig også opp landbasert industri. Også her på Orkanger. Som fotoet viser kom vel Vigors røde bygg først, deretter RIIS Glass (Pilkington). Og hvordan ser det ut på Grønøra i dag? Synd at Ingrid og hennes foregangskvinner og -menn ikke får se den trangboddheten som er Grønøra til del i dag. Drømte de om dette? En skal ikke stikke under en stol at våre folkevalgte som sto bak beslutningen om å lage Grønøra ble mye spott og spe til del. Det manglet ikke på områdets dødsdommer og negativitet. Da, som nå og alltid.

Alle ser i dag det suksessfulle industriområdet Grønøra, og kritikken har endelig stilnet, tror jeg. I disse dager er det «batterifabrikken» i Ustmarka som blir hetset nord og ned og blir vitset med. Og det grønne skiftet blir dratt fram for alt hva det er verd. Sammenligninga med Mo i Rana er høyst aktuell igjen og stillstanden ved batterifabrikken Freyr. Dette er å sammenligne epler og pærer. Første gang vi hørte om batterifabrikk på Orkanger, trodde vi ikke våre egne ører. Det var mange som så for seg en fabrikk med 2-3000 arbeidsplasser og sammenbrudd av kommunen og infrastrukturen i hele området Orkland. Etter hvert som sjokket har lagt seg har mere negativitet og usunn skepsis fått et kraftig fotfeste. Jeg prøver å se på utviklinga i Ustmarka som Ingrid så på Grønøra. Skap et stort industriareal, start med mindre «grønne» virksomheter og bygg etter hvert som vi får kraft til landsdelen. For den kommer og da bør vi være klar med arealer til industriutbygging, arbeidsplasser og grunnlag for hus, hjem og utvikling i et større område enn hva Ustmarka er. Det er ikke mange av oss som har vært positive til det som skjer for å skaffe arealer oppi Ustmarka. Kan det ha sammenheng med KMM (kos med misnøyen), manglende fantasi, visjoner eller forståelse for hvilke muligheter som ligger i arealutnyttelsen til fremtidige arbeidsplasser? Er det ikke bedre å se muligheter og positivt på det varslede? Eller skal vi sprenge ut Rokollen, mudre opp større deler av Orkdalsfjorden eller skal vi heller være positive og kjempe sammen for utbygging i Ustmarka? Andre har kastet loddet!