Det å kunne bo og leve sammen livet ut er noe de aller fleste vil og ser de frem til.
I mange bryllup leses dikt og et av de mest brukte diktene er et av Henriette Rantzau, og det heter «To må man være». Jeg tar med siste verset i dette innlegget, da det tar for seg det uunngåelige. Også her påpekes det selvfølgelige; man er to og man skal gå sammen livet ut.
«To må man være
når verden vil true,
to for i stillhet,
mot himmelen å skue,
to for å leve i
ungdom og sommer
to for å dø når
dødstimen kommer».
I Norge er det bare 18 kommuner om har en slik garanti. Det synes jeg er betenkelig. De som giftet seg i kirken fikk følgende budskap med fra presten: Dere er nå sammen «inntil døden skiller dere ad». Da er det sårt og trist at de aller fleste kommunene er de som skiller to gamle mennesker fra hverandre. Det skulle ikke vært tillatt.
Dette med samboergaranti kom på dagsorden i media gjennom den hjerteskjærende historien om Charles på 94 år og Gunvor på 95 som ikke fikk bo sammen etter 67 års ekteskap. De er nok døde nå. Charles største ønske var å få holde kona i hånda når hun sovner om kvelden. For oss var det uforstående det som skjedde i Arendal. Især når grunnen kun var økonomisk fundert. De kunne ikke tilby mannen på 94 sykehjemsplass. Han hadde ikke behov nok, sa de. Kona var bekymret og redd og spurte etter mannen. Hun savner han så inderlig. Slik behandler man ikke de aller eldste av oss. Det var hjerterått.
Dette er en hendelse fra 2017, men like aktuell nå som da. Det skjønner man når kun 18 kommuner har en slik garanti. Jeg har reist spørsmålet: Kunne det samme skjedd i Orkdal kommune Svaret vi fikk var uklart. Men etter en del spørsmål frem og tilbake var svaret klart. Vi hadde ingen slik samboergaranti i gamle Orkdal kommune. Og en slik garanti har vi heller ikke i nye Orkland.
Og egentlig er denne saken noe underlig. Stortinget vedtok samboergaranti for eldre på institusjon med stemmene til Høyre, Frp, Venstre, MDG og SV allerede 2018. Saken ble sendt ut på høring, men dessverre; fremdeles er ikke en forskrift som skal regulere dette klar. Tror jeg.
Der ser en hvor høyt de eldre er prioritert i det offentlige. De eldre har ytt en innsats livet igjennom. De har sammen bygd landet, men på sine siste år og dager er de redusert til en utgiftspost i de offentlige budsjetter.
Daværende folkehelseminister Listhaug sa følgende da denne saken ble sendt ut på høring: «For mange varer kjærligheten livet ut. Sykdom skal ikke skille ektepar som har bodd sammen hele livet». Det er da jeg spør meg selv. Hvorfor meldte NRK for få dager siden at det kun er 18 kommuner som har en slik garanti? Grunnen er klar: Dette blir ikke sett på som viktig nok, samt at det koster penger.
Ja, jeg vet. De fleste har det godt i Norge. De fleste har det godt i vår kommune. Men ikke alle. Det sitter engstelige mennesker rundt om og gruer og skjelver med tanken på å måtte skilles fra den man er mest glad i. Skal det være slik? Svaret fra meg er et rungende nei!
Selvfølgelig kan det være noen som vil bo hver for seg når den ene blir pleietrengende. Men det tror jeg er unntakene, og det går helt sikkert i orden. Men hovedsaken må være; innfør en slik samboergaranti til beste for våre eldre.