– En av de fineste meisene dukket opp til meg nå på våren, forteller John Øystein Berg, naturfotografen fra Snillfjord til ST.
— De kommer som regel i store eller små flokker. En fantastisk meis, med en lang og nydelig stjert, og med massevis av farger på ryggen. Den kommer villig på lyd, og kan dukke opp på fôringa, men den er veldig urolig og holder ikke lenge til på samme plass, forteller han videre.
Stjertmeisa finnes i rike løvskogsområder i Sør-Norge. Lenger nord blir den mer fåtallig, og fuglen er en sjeldenhet i Finnmark. Den norske hekkebestanden varierer i takt med vinteroverlevelse og omfanget av invasjoner.
I år etter milde vintre og invasjoner, finner vi flest hekkende par i landet. Variasjonen fra år til år kan variere mye, fra 5000 par i dårlige år til 20 000 i gode år (ifølge Norsk Fugleatlas, 1994). Under en invasjon om høsten, kan arten være tallrik over store deler av landet. disse fuglene stammer trolig fra områder øst for oss. Stjertmeisas invasjoner er ikke godt forklart, men næringstilgangen er nok avgjørende. De norske hekkefuglene vandrer stort sett ikke langt.
Om vinteren holder arten sammen i flokker. Når det nærmer seg hekkesesong i april, har flokkene allerede delt seg opp i par, og reirbygging og egglegging kan starte. Når ungene klekkes kan man noen ganger se at andre fugler enn bare foreldrene mater de små. De «fremmede» fuglene er gjerne andre hekkefugler i nærområdet som har feilet inneværende sesong, eller det kan være slektninger av de ekte foreldrene (eller begge deler).
Stjertmeisa er stort sett en insekteter både vinter og sommer, og er derfor ikke så vanlig å få som gjest på fôringsplasser. Om man henger ut spekk eller talgboller, kan man likevel få besøk av denne fornøyelige krabaten.