Ingdalen het i gammel tid Indahl, og var underlagt Stadsbøiddens Thinglaug – Fosen fogderi. I dag er Ingdalen en del av Agdenes kommune. Larsgården, eller Øvre Ingdal – som er gårdens rette og offisielle navn, er et kjent sted i denne bygda, og er en utskilt del av den gamle Nedre Ingdal – eller Selmergodset, som gjennom lange tider var eier av all jord og skog i den del av Stadsbygdens prestegjeld som lå på sørsida av Trondheimsfjorden.

Denne artikkelen vil handle litt om gården og den nåværende ætta på Øveringdal, men først skal nevnes et par bygslere og den første selveier på gården, før den ble et bondebruk, da Jens Jakobsen Meland og Gabriel Larsen Tangvik kjøpte gården i fellesskap for 8500 spesiedaler. Det var i 1865.

Fra løytnant til oberstløytnant

En åstedssak fra 1795 mellom godseieren – løytnant Jesper V. Selmer – og bygsleren av Øveringdal, forteller at Lars Evensen satt med bygslet, og at driveren (forpakteren) av godset var Peder Asbjørnsen, men en del av bebyggelsen av Øveringdal sammen med noe av jordveien, var samtidig bortbygslet til løytnant Vulff, som satt med bygslet til 1811, da en annen, Hans Hanssen, overtok.

Ved skiftebrev sluttet 25. juli 1836 i oberstløytnant Selmer og gjenlevende hustrus bo, blir Øveringdal utlagt som arv til Otto Schreuder Arntz – Capitain og Chef for det Fosenske Compagnie. Etter bare få år på gården, opptar kaptein Arntz et lån på 2000 spesiedaler – «Skriver to tusinde Norske Spesiedaler hos Thomas Angels Stiftelse i Trondhjem» – et lån som overlevde kapteinen og sto ved hevd mange år etter hans død.

Kapteinen

Kaptein Arntz levde proprietærens liv og holdt stort hus. Gårdens størrelse ga ham også grunn til det, med de veldige skogsarealene, gårdsbruket, og med flere laksenøter i fjorden. Gården hadde også egen sag.

Arbeidskraften var for det meste husmennene, som det ei tid var hele 16 stykk av. De utførte alt arbeide på jorda, i skogen, på saga, og det som fulgte ved sjøbruket. Husmannens kår var både og. Ved kontrakt, eller festeseddel som det het, var han bundet til gården. Dette ga ham selvsagt en viss trygghetsfølelse, selv om vilkårene var harde. Men så var mulighetene for annet arbeide heller ikke så store i de tider.

Husmannstid

Av en slik festeseddel som kaptein Arntz gjorde med en av sine husmenn, går det frem at bygselavgiften for plassen var 5 spesiedaler for året. For denne sum disponerte husmannen husa og jord som var tillagt plassen, men husmannen måtte selv vedlikeholde husa. Materialer til dette kunne han fritt hente i gårdsskogen, men bare etter utvisning av eieren. Han hadde også rett til å ta all ved han trengte i gårdsskogen, «hvortil fortrindlig nedfalne Træer, Qviste og Toppe skulle benyttes, og aldeles ingen saadanne der enten ere eller kunde blive tjenlige til andet Brug». Beiterett for sine kreaturer i gårdens utmark og på seteren, hadde han også.

Én klausul fulgte med husa: Husmannen kunne ikke ta inn andre mennesker i sitt hus uten gårdseierens tillatelse, og «ei heller reise bort uten hver gang at melde sig til ham, ligesom det paahviler ham gratis at forrette alle Ærinder som gaardmannen maatte overdrage ham, naar han i egne eller andres Anliggender forlater hjemmet». Greide ikke husmannen å betale bygselsleien i rett tid, hadde gårdsmannen rett til å ta ham på arbeid når som helst – dog ikke i slåttonna. Husmannen hadde da krav på den gjengse lønn som var brukelig, årstidene tatt i betraktning. Husmannen måtte også forplikte seg – «enten personlig eller ved en anden arbeidsdygtig Karl, samt mod selv at skaffe sig fornødent arbeidsredskap, aarlig at prestere følgende Arbeide: at arbeide paa jord og i skog om Foraaret i 12 Dage a 8 schilling – i Haabollen 10 dage a 10 schilling – I Slaattaanden 24 Dage a 12 schilling – om Høsten i 12 Dage a 8 schilling – samt om Vinteren i 18 Dage a 6 schilling at sige i December og Januar maaned».

Når husmannen var i arbeid for gårdsmannen, hadde han fri kost. Men i tillegg til det som nå er nevnt, måtte husmannen skjære «4 Mælinger Havre eller Byg, a repsctive 12 og 16 schilling per Mæling, eller dertil svarende Rug a 8 schilling per 100 Baand – hugger Gran eller dertil Furuved samt Tømmer a 16 schilling per Favn og Tylvt, dog ikke over 10 Favner ved, eller dertil svarende Tømmer.»

Det var således harde bud for husmannen, og når han så hadde oppfylt disse betingelser for å bebo plassen «samt viser mod Gaardens Bruger et paalidelig, villigt og Rommelig forhold, som det en rettskaffen Husmand egner og anstaar, beholder han, saavel som hans Konge Pladsen saa lengge de leve, mens de i modsat fald, har sit Feste forbudt.»

Thams kommer til Ingdalen

Etter kaptein Arntz tid på Øveringdal, kommer August Melbye til gården, som han kjøper for 10.000 spesiedaler. Det er i året 1856, og det er i hans tid at Vilhelm August Thams kommer til Ingdalen fra Fredrikstad, og begynner sagbruksdrift på tre forskjellige steder langs Ingdalselva. Thams gjør en avtale med August Melbye om en 10-års uthogstkontrakt i Øvre Ingdals skog, fortrinnsvis grovt gran- og furutømmer, som ble foredlet til skipsplank på sagbruka i elvedalen. «Thams-engen» og «Tomta» er minner fra denne tida som ennå lever.

Meland og Tangvik

August Melbye satt med Øveringdal i 9 år til 1865, da – som før nevnt Jens Jakobsen Meland og Gabriel Larsen Tangvik (Meland) – overtok. Om dette gårdskjøpet er det fortalt at Gabriel Tangvik og Jens Meland kom roende etter fjorden, da Larsgården var til salgs – slik også gården Grønning på Stadsbygda var. De hadde ikke tatt noen beslutning om hvor de skulle dra, men det ble til at de rodde oppunder land i Ingdalen og avgjorde gårdskjøpet.

Begge flyttet inn på Øveringdal og drev gården i fellesskap i 8 år til 1873, da gården ble delt i to – både jordveien, skogen, og husa med lånna.

Etter vennskapelig avtale, flyttet Jens Jakobsen Meland sin del av stuggubygningen opp på høgda som er det nåværende Meland, og fikk brn. 1.

Gabriel Larsen ble boende på gården (nr. 2). Han var født i 1836 på Tangvik av foreldre Lars Kristoffersen Tangvik og hustru Beret Olsdatter født Bjørnstad. Gabriel Larsen Ingdal, som han siden kalte seg, giftet seg i 1863 med Serine Sivertsdatter Meland fra Lensvik. Hun var født i 1845. Etter giftermålet flyttet de til hennes heim på Meland, eller Mellangen (Meland – Mellangen, utskilt av en større gårdsenhet som den midterste av tre gårder. De andre var Innergården, den innerste; og Ystland, den ytterste).

To år etter solgte de Meland og overtok som nevnt Øveringdal, eller Larsgården som den også ble kalt. Gårdstuftene må ha vært bebygget allerede i en fjern fortid – da forskjellige ting av antikvarisk verdi er funnet der. Selve tuftas beliggenhet sammen med fjorden og «leia» utover gir en bekreftelse på det.

Påbygging

Gabriel og Serine Ingdal var unge mennesker da de tok fatt med drifta av Larsgården. Husmannsvesenet sto fremdeles ved hevd, og husmannsplassene var mange. Av felles slike for Meland og Larsgården i disse åra og de som fulgte, skal nevnes: Utistu, Nystu, Slettveien, Bakken, Eggen, Dikeslette, Myren, Haldkleiva – det var tre av samme navn, Lerdalen, Sprangbakken, Vikan, Ingdalselva, og Ingdalsfjæra.

Stuggulånna på Larsgården ble etter hvert påbygd og hadde allerede i 1880-åra det utseende den har i dag, vakker og ruvende i lia fra fjorden og oppover på østre side av Ingdalselva. Larsgården var et bondebruk, hvor eksistensgrunnlaget var jordsdrifta, skogbruket, og laksefisket.

Skogsdrifta kunne være varierende. Ingdalsskogene hadde som enhet vært en god leverandør av mye gran og- og furutømmer fra gammelt av, da Selmergodset var dominerende, skoger som den første Thams også satte store forhåpninger til. Et av sagbruka i elvedalen lå på Larsgårdens grunn og et rom i et av uthusa på gården brukte Thams som brukskontor for inn- og utbetalinger. Sjøl bodde han for det meste i byen.

Tømmerinteresser

Mange år etter – i 1896 – var Ørkedal Aktie Trelastkompanie (Reitanbruket) interessert i Larsgårdens fløtningsrett i Ingdalselva, samt retten til gårdens grunn ved sjøen, der kompaniet ønsket å anlegge en lenseanordrning med fri adgang langs elv og sjø, samt grunn for fritt feste for selve lensa under fløytinga.

Og en tid forut for dette, hadde formuende byfolk fattet interesse for jakt og fiske i de jomfruelige Ingdalsskogene, noe som resulterte i en dannelse av en jegerforening – Ingdalen Jagtklub. Klubbens medlemmer samlet seg om Larsgården. Den ble – gjennom åra som fulgte – jegernes faste stasjon, hvor de disponerte det meste av andrehøgda i stuggulånna under sine hyppige besøk.

Skole og basar

Men husa i Larsgården ble også brukt til andre formål. I gamle dager ble det holdt skole på gården – et av romma heter den dag i dag «skollofte», og her har unge ingdalinger fått sin første opplæring både i skrive- og lesekunsten. Gammel-Lars Ingdal hadde således ingen lang skolevei, og er den eneste gjenlevende (da artikkelen sto på trykk, 10. april 1970, journ.anm.) fra denne «skoletida» på gården. «Skollofte» var òg samlingsstedet for basarer og lignende tilstelninger.

Etter at Gabriel Larsen Ingdal var falt fra, ble Serine Sivertsdatter sittende i uskiftet bo, men overdro i 1901 Larsgården til sine to sønner, Lars og Kristoffer, med en halvpart til hver for en omforenet pris og betingelser for øvrig.

Serine Sivertsdatter var 20 år gammel da hun kom til Larsgården, og i sitt 56. år, delte hun med stor kløkt og forstand eiendommen etter en bestemt plan og tok seg kår som var forpliktende, både for den gamle Larsgården, og den nye – som måtte bygges opp og naturlig nok fikk navnet Nygård.

Mange navn i skogen

Skylddeling foregikk ved to forskjellige forretninger – den siste i 1903 da skogen ble delt, men først etter at hus var reist på den nye gården, med «vuddu» fra hovedbruket, samtidig som Larsgården ble satt i god stand. Det ble en bra og rikelig skogmark på begge gårdene etter delingen, og på Øveringdals skog, møter vi navn med tilknytning til gårdens historie. Navn som Nonshaugen, Englian, Breieskaråsen, og Arntsengen. Videre Sauskarlia og Grubben, Engliåsen og Marit-li, Grønliteigen, Haavaaldsdalsli, Rauå-teigen, Mjøsvassliteigene, og Isdalsøyene. Slike navn er karakteristiske for gårder av stort omfang.

Et par av disse navn hefter ved «søringer» som i 1830-åra, eller deromkring, kom til Ingdalsskogene for å finne seg en heim og å slå seg ned på de gamle setertuftene som Gauldalsbønder hadde bygslet av Nedre Ingdal gård eller gods, med rett til å sette opp seterhus og med beiterett i skogene og fjellene omkring. Men etter at bygselstiden var utløpt og Øveringdal utskilt som egen eiendom i 1836, ble setereiendommene Haavoldsdalen husmannsbruk lagt under den sistnevnte gård. Og etter at Øveringdal ble to gårdsbruk i 1873, da Jens Meland og Gabriel Ingdal delte gården, ble den ene husmannsplassen tildelt Meland, den andre Larsgården.

Og så videre …

Avvikling skjedde først mot slutten av attenhundretallet. Tore Esp og Amund Hanssen Ingdalsmarken, som begge hadde brukt sine ungdoms- og manndomskrefter på bureisingen i Haavolddalen, dro da sin vei. Amund Ingdalsmarken døde på Østhusen i Børsa i 1895, mens Tore Esp døde på Bjønndalen adskillige år senere.

Fra kaptein Arntz tid var Øveringdal på 2 spann og 2 øre, eller 11 riksdaler, 2 ort, og 15 schilling. Uthugskontrakten Vilhelm August Thams hadde med Øveringdal vedrørte bare «en Deel af Gaardens Shov indtil 15. mars 1860».

Lars Gabriellsøn Ingdal – som overtok Larsgården i 1901 – levde enda da artikkelen ble skrevet, og gikk da inn i sitt 96. år. Han var gift med Emilie Brovoll, og deres sønn var Gabriel Larssøn Ingdal, som drev gården gjennom mange år, og som var gift med Ragna Kvernmo fra Kvernmo i Husdalen. På 60-tallet bygde de seg en vakker villa på gårdens grunn, hvor de tok opphold etter at deres eldste sønn, Lars Gabrielsen Ingdal, overtok Larsgården med sin kone, Inger Øian fra Flå.

Emil Carlsen