Det sier Ola Halsen, som var utekontakt og leder for Nettverk Orkdal, ett av fire arbeidslag innenfor Rus- og kriminalitetsforebyggende råd i Orkdal, som ble etablert i 2001. Sentrale skikkelser i dette rådet var i tilleg til Ola Halsen, daværende ordfører Gunnar H. Lysholm og daværende lensmann i Orkdal, Ove Sem. Arbeidet som ble gjort opp mot ungdomsmiljøet i Orkdal var så vellykket at Halsen, Sem og Lysholm ble invitert til kommuner og fylkeskommuner over hele landet for å fortelle om arbeidet, som raskt fikk navnet Orkdalsmodellen. Resultatene var så oppsiktvekkende at Sintef valgte å forske på prosjektet, og det ble laget en rapport som beskrev funnene.

Ingen kritikk

ST har invitert Halsen og Lysholm til en kopp kaffe på Bårdshaug herregård. Vi ønsker at de skal fortelle om Orkdalsmodellen. Bakgrunnen er at det i løpet av det siste året har vært flere voldsepisoder blant unge i Orkdal, og man har sett at flere av de samme ungdommene gjerne går igjen. De to arkitektene bak Orkdalsmodellen kjenner igjen mange av «symptomene» som beskrives fra ungdomsmiljøet i dag, fra den tida de satte inn «feltarbeidet» først på 2000-tallet. Begge er imidlertid krystallklare på at de ikke ønsker å kritisere hvordan kommunen, politiet og skolene jobber opp mot ungdom i dag, av den enkle grunn at de ikke kjenner godt nok til dagens status.

- Vi ønsker ikke å framstå som gamle gubber som kritiserer og sier at alt ble gjort så mye bedre før. Men hvis vi ved å fortelle hvordan vi jobbet fra 2001 og utover kan bidra til tips til de som skal håndtere ungdomsmiljøene i dag, så gjør vi gjerne det, forteller Ola Halsen.

Mestringsarenaer

Og nettopp Ola Halsen var en svært viktig brikke for at Orkdalsmodellen ble en gedigen suksess. Halsen var nemlig feltarbeideren som snakket med ungdommene, som etablerte tillitsforhold, som banket på dører og satte i gang dialog når det kom røyk, og på den måten unngikk man at det oppsto brann.

- Da vi startet dette arbeidet, hadde vi en situasjon med en del ungdommer som rett og slett hadde lite spennede å finne på. De havnet i et vakum ved at de ikke var interessert i idrett, kultur eller det som fantes av fritidstilbud, og det ble etablert klikker. Dermed ble det gjerne uro. De fant på faenskap og ble etter hvert flinke til å finne på negativ aktivitet, oppsummerer Halsen og fortsetter:

- Vi var hele tida ute i feltet. Vi jobbet etter en ide om at ungdommene ikke ville komme til oss med sine bekymringer og problemer. Vi måtte være på plass når ting skjedde, slik at vi kom i dialog, helst før ting skjedde. Jeg opplevde etter hvert et tillitsforhold med ungdommene som ble så sterkt at vi så hverandre som kompiser. Og når problemene som ungdommene sto i ble definert og tydelige, så spurte vi; Hva er du god til? Ønsker du å bli flinkere? Kan jeg hjelpe deg til å bli flinkere? Dermed var vi inne på et godt og likeverdig spor, og ferden mot en litt greiere hverdag for disse ungdommene var satt i gang. Deretter etablerte vi mestringsarenaer, slik at de fikk arenaer for å bygge selvtillit. Kommunen etablerte øvingslokaler for musikkinteresserte og mekkeverksted for de som likte å skru. Vi sydde ikke puter under hendene på ungdommene, nei, vi stilte krav, men vi definerte kravene sammen med dem. Og ved at ungdommene fikk mestringsarenaer de hadde savnet, så steg også motivasjonen for å holde seg unna bråk og tull.

Forebyggende hjelpekorps

- Ungdommene som nå er i søkelyset for flere negative hendelser, deriblant voldsutøvelse, står nå i fare for å bli utestengt fra idrettslag, treningssentre og skole. Hva tenker dere om det?

- Igjen, vi ønsker ikke å mene så mye om dagens situasjon og hva som eventuelt gjøres i dag. Men det vi lærte gjennom arbeidet med Orkdalsmodellen, hvis vi kan snakke generelt, var at man ikke burde ta mestringsarenaene fra disse ungdommene, men tilføre de flere, oppsummerer Lysholm og Halsen nærmest i kor.

Men Orkdalsmodellen handlet om mye mer enn å etablere «kameratskap» og mestringsarenaer. Hele modellen var bygd på tverrfaglig samarbeid, hvor også politiet spilte en meget sentral rolle. Daværende lensmann Ove Sem engasjerte seg selv voldsomt i dette arbeidet og satte av betydelige ressurser som skulle jobbe forebyggende opp mot disse ungdommene. Lensmannesbetjenter ble sendt på telttur sammen med ungdommene, og på den måten ble det etablert tillitsforhold og relasjoner som gjorde at både politiet og kommunens feltfolk kunne komme på banen før det ble for ille og sa pang.

- Jeg vil på mange måter si at vi hadde forebyggende hjelpekorps, som involverte mange av kommunens etater, deriblant kulturetaten, politiet, skolene, barnevernet, og det ble snakket og jobbet på tvers og sammen. Og ungdommene visste hvor de kunne henvende seg. Orkdalsmodellen anno 2001 var meget operativ, og både oppklaringsprosenten og behandlingsprosenten, om man kan bruke slike begrep i denne sammenhengen, ble veldig høy. Ja, så høy at Sintef valgte å forske på det, forteller Lysholm.

Gagnet alle

- Hvorfor ble du som ordfører så engasjert i dette arbeidet?

- I utgangspunktet lå mitt engasjement som ordfører først og fremst i næringsutvikling. Men vi hadde en meget proaktiv lensmann i Ove Sem og ikke minst så hadde vi Ola Halsen, som var brennende engasjert og utrolig dyktig ute i felten. Det var de som vekket mitt engasjement. Og som ordfører så jeg etter hvert også resultatet av arbeidet som ble gjort, og det er ingen tvil om at resultatet gagnet hele orkdalssamfunnet på så og si alle områder, forteller Lysholm.

- Nyttige ord

Ungdommene som i dag er i søkelyset for flere voldsepisoder, deriblant en episode hvor en elev ved Orkdal vidaregåande skole ble sendt til sykhus etter å ha blitt tatt kvelertak på, er en kameratgjeng av ikke norsk etnisk opprinnelse. Disse episodene har ført til en polarisering, som blant annet har gjort utslag i at godt voksne, etniske norske menn, har truet med å «ordne opp».

Både Lysholm og Halsen advarer mot å gjøre dette til en sak som handler om etnisitet. De viser til at det kan være flere årsaker til at ungdommer danner klikker. Det kan være etnisitet, det kan være interesser, eller for den del mangel på interesser, det kan være geografisk tilhørighet, ja, det kan være alt mulig.

- Jeg erfarte at uavhengig av etnisitet, så var det snakk om ungdommer som trengte hjelp til å få struktur på livene sine. Når det er sagt, var det for det meste etnisk norske ungdomsklikker jeg jobbet opp mot. Men vi opplevde også konfrontasjoner mellom innvandreungdom og etnisk norske ungdommer, men problemstillingene og utfordringene var de samme, og det var samme medisin som virket. Vi har eksempler fra mange steder på at hvis man ikke klarer å løse opp i ting, skape dialog, så kan forskjeller utløse motsetninger og konfrontasjoner. Og forskjellene KAN være forankret i etnisitet. Og slik har det på mange måter alltid vært. Det er nemlig ikke lenge siden fanmnremsbygg skulle banke ørbygg og omvendt på fest. Og kom det et billass fra Hemne, så fant fannremsbyggen og ørbyggen sammen som orkdalinger, og skulle «ta» hemnværingene. Jeg har alltid tenkt at vi må se forbi ulikheter og heller se på årsakene til at det dannes klikker av frustrerte ungdommer som blir utagerende, sier Halsen engasjert, og fortsetter:

- Kineseren Kon Fu Tse sa i år 479 før Kristus følgende: «Gi meg en død fisk, så hjelper du meg for en dag. Lær meg å fiske, og du hjelper meg for hele livet.» For min del har disse ordene vært nyttige på mange måter, også den tida jeg jobbet opp mot ungdomsmiljøet i Orkdal, avslutter Halsen og Lyshom nikker enig.