Jørund Moltubakk
– Skoletrøa, sier Håkon, som svar på spørsmålet om hvor vi er. Vi sitter i solveggen utenfor barndomshjemmet hans, som han bruker som feriehjem nå på sine gamle dager.
Oppkalt etter læreren
Han peker over skulderen min, mot skoglinjen hundre meter bak huset.
– Der bodde det en lærer en gang. Alt rundt her heter Stamnestrøa, men vi ville ha et eget navn, så da ble det Skoletrøa, etter læreren som bodde der, sier han.
Spleiset på hus med naboen
Før vi går over på arbeidslivet har Håkon litt han vil fortelle om barndomshjemmet, som er 300 år gammelt, og utgjør den ene halvparten av en stue som Håkons bestefar spleiset på sammen med en nabo. Helland-slekta flyttet sin halvpart fra Fagervika til Skoletrøa, og bygde på litt etter litt.
De praktiske detaljene om hvordan halve bygget ble flyttet 100 meter ned en dolpete bakke, er det ingen gjenlevende som kan gjøre rede for. Og akkurat slik skal det vel også være: Noen mysterier må få ligge.
Vennskap på sjøen
Håkon selv, derimot, er ikke noe mysterium. Han smiler og ler deg til trygghet før du rekker å hilse ham i hånden, og dulter deg vennskapelig i kneet ved de viktigste poengene i historien sin, som for å forsikre seg om at du henger med.
Vennskapene Håkon fikk ute på sjøen, beskriver han som tette. Vanlige folk går hjem etter en arbeidsdag; det gjør ikke sjøfolk.
Kanskje har dette gjort Håkon lettere å komme innpå. Eller kanskje har han alltid vært sånn. I alle tilfeller var det slik vi møtte ham: Åpen og utilslørt.
Solid sosialist
– Far min var solid sosialist og båtbygger, forteller han, om Ole Helland født i1898.
Før Håkon ble født, bodde Ole i Trondheim, hvor han jobbet som båtbygger på Ørens mekaniske ved Bakke bru. Han flyttet tilbake til Skoletrøa før Håkon ble født.
– Han tok turer til Trondheim for å reparere trebåter, for det var ikke nok med tre kyr og noen geiter for å forsørge tre unger. Alle som drev med båter, skulle ha dem reparert på våren. Ettersom det var våronn i tillegg, jobbet han natt og dag i en periode, forteller Håkon.
Fra loddebåt til ekkolodd
Som konfirmant var Håkon, som mange andre, ute på sildefiske. Da rodde han loddebåten sammen med jevngamle Asbjørn Snekvik, mens Asbjørns far, Nils Snekvik, satt akter med loddet.
Loddebåt var det som ble brukt for å finne silda, før ekkoloddet tok over. Det fungerte slik at to mann rodde båten, mens én satt med en streng festet i et lodd som han førte til bunns. Med fingeren på strengen kunne han kjenne sildestimen, og med erfaring kunne man anslå størrelsen ganske nøyaktig.
– Nils kunne taksere stenget på ti-hektoliteren, ut ifra vibrasjonene på strengen. Men han var jo ikke alene om det, forteller Håkon og føyer til at det var store forskjeller på BASene før tiden med avansert teknisk utstyr, kom og forandret arbeidsmetodene.
– En god BAS fant mer fisk, men så kom elektronikken, ekkolodd og sonar. Den nye generasjonen med fiskere ble teknikere. Da var det om å gjøre å lære seg teknologien, sier han.
Holdt på det gamle
Selv om ekkoloddet holdt på å ta over for loddebåten, var Nils Snekvik, som eide båten, skeptisk til den nye teknologien. Han holdt seg derfor til gamlemåten en kort tid i overgangsperioden.
– Nils stolte ikke helt på ekkoloddet da det kom. Han mente silda ble skremt av motorlyden, så han fortsatte med sildelodd en liten stund. Men han gikk over til ekkolodd ganske fort. Han var snar til å ta det, hvis ikke, hadde de jo ikke kommet dit de er i dag, sier Håkon.
Sildefisket førte Håkon til Vinjefjorden og Årvågsfjorden, samt rundt hele Røstkvervet, som han kaller fjordene rundt Hellandsjøen. Etter seks måneder med å ro loddebåten, trakk femtenåringen fra Skoletrøa mot dypere vann.
«Treskoøra»
Håkon forteller at før Dyrnes skofabrikk ble bygd ved kommunekaia, ble det produsert tresko på Lian på Kyrksæterøra. Verre enn det er ikke forklaringen på hvorfor han bruker betegnelsen «Treskoøra» om tettstedet.
– Det fantes ikke arbeid inne på Treskoøra, det var bedre på Hemnskjela. Der jobbet vi for Elven rederi, på båter som fraktet fisk fra Lofoten til Kristiansund. Jeg følte jeg hørte mer til Hitra enn til Hemne. Det var litt dette med språket, det var ikke så stor forskjell, men den var der, sier han.
Reiseveien hadde også påvirkning på tilhørighetsfølelsen.
– Det var mer lettvint å ro til Hitra på fest, enn å dra inn til Øra. Hvis vi rodde fire mann, kunne det ta tre kvarter inn til havna, forteller han.
Med tankbåt til Asia
Men livet på sjøen førte han lenger enn til nabokommunen. Håkon var sjømann i ti år, og reiste over hele verden. Fra han var 16 til han var 18 år jobbet han for Lodding rederi, på tankbåtene Sørhav og Vesthav, som lastet crude oil, «kruolje», i den Persiske gulf i Asia.
– Det var så vidt pumpene tok kruoljen, da den var så tykk. Under farten ble det bestemt hvor vi skulle anløpe, ettersom det var auksjon på oljen. Den kunne bli solgt flere ganger før vi kom frem, sier han.
Håkon tjente 250 kroner i måneden, og sendte 200 kroner på sparing i Trondheim sparebank. Da hadde han 50 kroner igjen.
– Var det nok?
– Ja. Vi hadde mer enn nok mat om bord. Ikke røykte jeg, og ikke drakk jeg, den gangen. Men på land gikk de jo med til forskjellig, sier han.
De vestindiske øyer
Senere jobbet Håkon på fruktbåt i to og et halvt år. De hentet banan i De vestindiske øyer, som de losset i Frankrike.
– Det var nervepirrende! Banan, dæven, sier Håkon, lener seg bak og legger sjømannsarmene over bringen.
– Men jeg hadde gode nerver da, vet du, legger han til.
– Det var fintenkere som lå og tegnet temperaturen hver time. Tretten døgn tok det over Atlanteren. Det var spennende å se om bananen tålte farten: Den ble svart hvis det hadde vært for kaldt, og da kastet vi den over bord, forteller han, og lemper med armene som for å vise hvor ekkel bananen hadde blitt.
– Var det mer lukrativt å frakte banan enn å fiske sild?
– Dette var straks etter krigen. Banan var mangelvare i Norge, og det var jo næringsstoffer i den, vet du, sier han.
Det var en sann fryd å oppholde seg på dekk på fruktbåten.
– Det var tredekk. Det var jern under selvfølgelig, men på dekk var det tre. De var så lune å gå på i forhold til jerndekk, forteller han.
Problemløsing på havet
Håkon var maskinist om bord, men det var ikke den tittelen han bar da han mønstret på.
– Jeg gikk et kurs i Drammen, der jeg lærte å bruke en maskin som brukte ammoniakk som frysevæske, og så fikk jeg jobb på fruktbåten, som assistent, sier han.
Men gjennom hell i uhell, steg han i gradene.
Lageret i båtens motor, en Krohntapp, hadde blitt lagt sammen for trangt, og motoren gikk varm.
– Jeg var heldig med den. Jeg var en trebukk på forskjellige ting, men lageret på Krohntappen, det kunne jeg. Ettersom jeg greide den første jobben, fikk jeg dispensasjon til å jobbe som maskinist fra maskinsjefen. Det kunne du få uten å gå maskinistskole, men da måtte du holde deg til rederiet, forteller han.
Å få dispensasjon uten papirer, var en tillitserklæring.
– Å bli betrodd uten å ha sertifikat, det var stort, sier 84-åringen.
Hadde kokkeansvaret
Maskinisten fra Skoletrøa har også fraktet trelast til Finnmark for Taftø rederi. Da de var fremme, lastet de med fisk som de fraktet tilbake til Kristiansund.
– Jeg var med en tur med Stor-Johanna, dæven den var svær. Den var rundt 200 tonn og 100 fot, sier han.
Trelasten ble brukt til gjenreising. Dette var straks etter krigen, og det var mye som var nedbrent, spesielt oppe i nord.
– Da vi kom frem til Honningsvåg, rodde vi i land, jeg og skipperen, en sindig og rolig kar, forteller Håkon.
Der dro de innom et bakeri for å skaffe gjær for å bake brød til besetningen, men det var utsolgt. Håkon og skipperen kjøpte mel, og bakeren ga dem en type gjærerstatning.
– Bakeren forsikret at det ville få fart på deigen. Det var jeg som var ansvarlig for kokkejobben: Jeg hadde kun gått tre måneders kurs, men jeg skulle jo greie å ha til noen brød, humrer han.
– Jeg lagde deigen i et traug og la meg i lugaren for å slappe av. Så gikk det en liten stund, og det banket på døra. Det var skipperen som sto og lo, og sa jeg måtte ta meg en tur på byssa for å se om deigen. Der hadde den hevet seg utover dørken, forteller han.
– «Du har vel vasket til helga?», spurte skipperen lattermildt. Så løftet vi deigen opp fra dørken og tilbake i trauget. Det var ikke helt rent, men jeg hørte ikke om noen som ble dårlig. De skrøt av brødene, ler han.
Tre tiår på Hitraferga
Etter sjømannslivet tok Håkon jobb som maskinist for Fosen Trafikklag. Der jobbet han i over 30 år på Hitraferga, som gikk mellom Sunde, Storodden og Hitra.
– Jeg hadde i det minste sertifikatet, men det gikk bra, for motoren var en caterpillar med 600 hestekrefter, og man trengte ikke større sertifikat for å drive med den, sier Håkon.
De var to mann som jobbet på skift, og som bodde på båten i arbeidsperioden. Arbeidstiden var to døgn på, og to døgn fri.
– Det var en fin jobb, jeg likte meg godt. Så holdt jeg på med fiskeri og kostet på huset da jeg hadde fri, forteller han.
Om somrene tok han motorbåt over til Sunde, hvor han gikk på ferja.
– Det var ei fin tid, men det er opp til en selv også, hvordan man oppfører seg. Man må være litt «fleksi», litt rund i kantene. Man må ikke være så akkurat på alt, da skjærer det seg så lett, sier han lurt.
Bil endte i sjøen
Vi aner en fortelling i emninga.
– En gang kom det en om bord på ferja på Sunde som skulle over til Hitra. Dette var sent på kvelden, så det var den eneste bilen som skulle over. Da vi kom frem på Sandstad kom passasjeren opp, så sa han «faen, hvor er bilen min?». Da var det en billettør jeg hadde lært opp, som hadde trykt på feil hendel, og ettersom bilen hadde stått i fri, uten brekk, så gikk den i havet. Fart fikk den også, for ferja er jo bygd sånn at brua er ganske lang, forteller Håkon lattermild.
Han som dro i feil hendel, hadde pekt på Håkon.
– «Du sa jeg skulle gjøre det sånn», sa han. Men han hadde jo bare gjort en feil, forteller han.
Det ble bare med den ene bilen på sjøen i løpet av de drøye 30 årene Håkon jobbet på ferja, og historien skal ha det til at rederiet fikk føre uhellet på forsikringen.