«Deadpool» handler om den amerikanske leiesoldaten og –morderen, Wade Wilson (Ryan Reynolds).
Han har et tilsynelatende godt liv, med en pen kjæreste, Vanessa (Morena Baccarin), tak over hodet, og en brukbar betalt jobb. Livet går slik på skinner at han frir til kjæresten, men kollapser etterpå, sånn helt ut av det blå. Det viser seg at Wade har terminal kreft.
En rekrutterer fra et hemmelig program tar kontakt med ham og tilbyr ham en eksperimentell kur mot kreften, og selv om han i starten avslår, bestemmer han seg for å forlate kjæresten og prøve det likevel. Det viser seg å være et feilgrep, for programmet – styrt av Ajax (Ed Skrein) og Angel Dust (Gina Carano) – gjør ham til en mutant, etter at han har blitt torturert over lengre tid.
I tillegg er det meningen at han skal bli en super-slave for hvem enn som betaler høyest. Dette finner han seg ikke i, og når han er ferdigmutert og har fått nye og spennende krefter (som muligheten til å lege seg selv ganske så hurtig og tåle alskens skader), river han bygningen, og fortsetter jobben som leiesoldat. Men han drar ikke hjem til dama, for han ser ganske så vansiret ut, mens han jakter på de som gjorde ham vondt.
Andre mutanter dukker også opp, vi ser X-men-ene Colossus (Stefan Kapièiæ) og Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrand) (kanskje filmens kuleste karakter etter Deadpool), og det er noen heftige kampscener, samt mye romantikk, og eksplosjoner. Alt som skal til for å skape en fabuløs film, spør dere meg. Og som meg, bryter også Deadpool den fjerde veggen ofte, og han prater. Mye. Det er en god grunn for tilnavnet «The merc with the mouth».
Alt i alt, en meget bra film, som det er verdt å se. Og høre, ikke minst. Soundtracket er herlig, med låter fra bl.a. DMX, Salt’- n’Pepa, George Michael, og The Chordettes, og Stan Lee har den beste cameo-rollen han har hatt i noen Marvel-film så langt.