Denne teksten er dedisert til dere, både dere som fortjener en tommel opp og dere som fortjener ti tomler ned. Jeg skriver til dere i et håp om at dere lytter slik at dere ikke blir grunnen til at jeg brekker nakken en vakker dag. De som kjenner meg, forstår nok hvilket tema jeg skal uttrykke mine følelser om i dag. Nemlig bruk av belte på buss. Min hjertesak.

Jeg vil starte med å snakke til dere som er udødelige. Dere som tåler at en buss krasjer i 80 kilometer i timen. Dere som tåler at folk kommer i rasende fart og knuser dere mot vinduet. Jeg, som sikkert mange av dere, tar en del buss, og vi sitter nok titt og ofte på busser som både går i 70, 80 og 90 kilometer i timen sammen.

Om jeg tar en regionbuss, er belte det første jeg tar på meg. Jeg vet at jeg skal kjøre langt, og jeg vet at bussen kommer til å kjøre over 80 kilometer i timen, og for egen sikkerhet, og andres, bruker jeg belte. Det gjør ikke dere. Dere bare sitter der, mens bussen akselererer, og stirrer dumt ut i luften. Dere enser ikke farten utenfor, selv ikke når det er is, snø, og slaps på veien. For dere er udødelige. Om bussen kjører utfor eller krasjer i noe, vil ikke dere bli påvirket. Dere tror at dere bare kommer til å sitte der støtt i setet deres og fortsette med å stirre dumt ut i luften. Jeg derimot, jeg vet at jeg vil få noen av dere slengt over hodet mitt. Jeg vil bli most ned mot setet framfor meg. Jeg vil enten brekke nakken, eller enkelt og greit dø. Og det kun fordi dere er noen egoistiske drittunger. Om alle hadde brukt belte, ville jeg nok sluppet å dø. Da ville jeg fått oppleve det å bli ferdig med utdanningen min. Jeg vil oppleve det å gå ned en midtgang, mens jeg stirret min framtidige ektemann i øynene. Jeg vil da kunne oppleve smertene en fødsel kan påføre, og jeg vil kunne oppleve det å eldes med min elskede mann og våre vakre barn, mens vi tenker tilbake på hvor fantastisk livet har vært. Men siden dere ikke bruker belte, vil alt dette gå opp i røyk. Min framtidige ektemann må da heller ta seg til takke med å holde en rørende tale i begravelsen min, om at jeg døde alt for ung, og at vi hadde hele livet framfor oss. Så på min, hans, og våre ufødte barns vegne, vil jeg takke dere med hele mitt kalde og døde hjerte.

Og verst av alt, det er ikke bare mitt liv dere tar, men også de andre som bruker belte. Aner dere hvor mange liv dere setter på spill, bare fordi det er ukult å bruke belte? Sist jeg satt på buss hvor det var belter, telte jeg i alle fall 10 stykker som brukte beltene. Det er 11 uskyldige liv på deres hender. Er dere klare for å leve videre med det?

Dette gjelder ikke bare regionbussene. Det gjelder også bybussene, de av dem som har belter, vel og merke. Bussene her i Trondheim kjører også på veier hvor det er 70- og 80-sone. Ta bussnummer 46 som et eksempel; den kjører mot Tiller, og kjører derfor i 80 kilometer i timen. Eller ta alle andre busser som kjører på E6 i Trondheim. De er oppe i en fart som vil gjøre deg tung som en sumobryter om den krasjer, slik at du blir slengt rundt i fart. Men om dere er udødelige på en regionbuss, er dere vel i hvert fall udødelige i en bybuss. Og sikkert også på en flybuss, selv om den kjører i 90-soner.

Noe som bringer meg til neste gruppe mennesker. Dere som bestemmer om det skal være belter i bussene eller ikke. Siste del av den setningen burde ikke en gang være ett valg, svaret burde være at det skal være belter i bybusser også.

Uansett hvor stor bil jeg sitter i når jeg kjører til Trondheim, tar jeg ikke av meg beltet bare fordi fartsgrensen går ned fra 80 til 50 kilometer i timen. Jeg tar de heller ikke av, selv om fartsgrensen er ned i 30 kilometer i timen. Men om jeg skal følge deres logikk burde jeg kanskje begynne med det? Jeg kan jo bare si til politiet at jeg ikke brukte belte fordi fartsgrensen var så lav. Ikke sant? Eller kanskje jeg skal reise meg og stå? Ett krasj vil jo ikke påvirke meg om jeg står.

Jeg har tatt buss nummer 17 så lenge den har vært oppe og gått (ca. 7 måneder, tror jeg), og jeg har fortsatt ikke tatt en buss som har hatt tilbud om belte. Jeg tar også buss nummer 19 og 46 til Sandmoen nå og da, og også her kommer tilbudet om belte veldig sjeldent. Faktisk tror jeg at jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har brukt belte i en bybuss. Og det gjør meg utrygg. Det burde få dere til å kvie dere for å se dere selv i speilet.

Jeg vil heller ikke stå på en buss som beveger seg over 30 kilometer i timen. Om jeg står i en buss og den krasjer, vil jeg falle. Med min flaks faller jeg sikkert over noen. Sikkert et lite barn, som vil bli hardt skadd fordi vekten min øker når jeg kommer mot det i fart. Som en flue under en sko. Og hvordan skal jeg klare å leve med meg selv da? Jeg har skadet et uskyldig, lite barn, som har hele livet framfor føttene sine. Men ikke noe liv under mine.

Jeg synes virkelig at dere skal ta dere et sånn der viktig og stort møte, og diskutere hvordan dere skal få flere seter og belter inn i bussene deres. På den måten sparer vi både bein, liv og dårlig samvittighet.

Og ja, jeg er klar over at busser ikke krasjer så ofte. Men når det først skjer, vil ikke jeg være det mennesket som får 30 passasjerer slengt over hodet. Så dere kan spørre dere selv neste gang dere setter dere på en buss. Hva er mest kult: «Ikke å kunne se seg selv i speilet fordi man har tatt noens liv, eller det å bruke belte i ca. 45 minutter?»

Nå over til siste punkt. Det punktet hvor jeg deler ut tomler som peker oppover til alle dere som bruker belte på buss! Takk for at dere ikke bare tenker på deres eget liv, men også mitt, og alle andres! For å bruke språket som dagens ungdom bruker; «You’re the real MVP!»

Oda Karoline Vaage