Førerkortet mitt er utstedt 7. oktober 1997. Det er nøyaktig 20 år siden. På tide med en ny runde i ilden for å se om jeg fortsatt får bestått på teoriprøve og oppkjøring.

Jeg kjørte opp i Ålesund da jeg gikk på folkehøgskole der. «Norges vanskeligste by å kjøre opp i», sa kjørelæreren min den gangen, og viste til bratte gater og trange smug. Forhåpentligvis har kunnskapen fra kystbyen gjort meg til en noenlunde habil sjåfør. Samtidig vet man aldri hva som etablerer seg av uvaner som er vonde å vende i løpet av 20 år bak rattet.

Jeg stiller meg til hugg for å teste ut nettopp dette: Er det mulig å bestå teoriprøve og oppkjøring 20 år etter at man tok lappen? Uten forberedelser og uten lesing, kun med den kunnskapen man sitter inne med av kjøreerfaring? Jeg prøver!

Gufs fra fortida

Fredag 29. september 2017. Det står «Oppkjøring og teori» på kalenderen min, og jeg skal møte opp på Orkdal trafikkstasjon til avtalt tid. Minnene våkner fra den nervøse dagen da romvenninna mi og jeg sammen tok teori og oppkjøring i Ålesund. Jeg sto med et nødskrik! Jeg hadde sju feil av sju mulige på teoriprøven samt to større feil på oppkjøringa. Jeg husker kjørefeilene som det var i går: Jeg glemte å øke farten i et fartsøkningsfelt, og tuslet meg for sakte ut på motorveien. Og jeg glemte å kjøre til sida da det kom en ambulanse med sirener og full pakke bak meg. Uflaks at den skulle komme akkurat i oppkjøringsruta mi og gi meg småpanikk, men sånn er livet i trafikken.

Nå, 20 år etter, kommer jeg inn på Orkdal trafikkstasjon og ser det står «Teori» på ei dør. Det kommer et gufs fra fortida skyllende over meg. Dette ender med stryk. Jeg minnes ord som bremselengde og mønsterdybde på dekk, og vet at dette er noe som tilhører glemselens irrganger. Jeg har ikke vært i de gangene på årevis, og stiller opp uten andre forberedelser enn å psyke meg opp på å takle et nedslående resultat.

- Dere klipper vel ikke førerkortet mitt når jeg stryker på teorien? spør jeg Gerd Jorid Moe, som følger meg inn i teorirommet. Jeg kan ikke risikere at dette stuntet, ment for å opplyse folk om hva som sitter igjen etter 20 år med kjøring, blir en solid dose ris til egen bak. Jeg får bekreftet at prøven blir slettet etterpå, slik at den ikke vil følge meg på «rullebladet».

Døra lukkes

Teorien foregår på data nå, ikke det avkrysningsskjemaet som jeg fikk utdelt i mine glansdager. Jeg må sette veska utenfor. Det er mye juks på teoriprøvene, så det er forbudt å ha med seg vesker, capser, store smykker eller andre ting som kan brukes til å skjule et kamera inn i rommet.

- Dette går bra, bare slapp av. Du har mye erfaring som du omsetter i teori, sier Odd Gunnar Sveli, som har sagt ja til å være sensoren min denne dagen.

- Haha! Det tror jeg ingenting på. Jeg kommer til å dumpe så det synger! svarer jeg, vel vitende om at dette vil gi mulighet til å skrive en morsom reportasje med mye selvironi rundt egne feil.

Så lukkes døra og jeg er i gang. Jeg får beskjed om at det alltid er ett riktig svar, av de fire alternativene som lanseres. Dette er jo en stor framgang, tenker jeg. Den gangen i Ålesund kunne det være at fra ett til ingen eller flere riktige svar, med andre ord mange flere fallgruver å gå på trynet i.

Nervepirrende

Man har 90 minutter på seg til å svare på prøven, og jeg bruker 32 av dem. På den tida har jeg klikket meg gjennom spørsmål om både skilting, vikeplikt, kjøretøyet og ja, jeg slapp ikke unna bremselengde. Jeg har svart etter beste evne, og noen ganger etter innfallsmetoden, elimineringsmetoden og bingometoden. Jeg trykker «Lever prøven» og bekrefter to ganger at jeg er fornøyd med svarene mine, før gjort er gjort og jeg bare må vente.

Normalt kommer svaret, om man har bestått eller ikke, på skjermen med en gang. Siden dette er en fiktiv prøve skjer ikke dette. Jeg venter. Lurer på hvor redd jeg ville vært om jeg var 18 år, og dette virkelig var et øyeblikk hvor det sto om lappen eller ikke lappen? I dette rommet avlegges det vanligvis rundt 20 teoriprøver hver onsdag og hver torsdag, 40 i uka. Et nervepirrende rom!

- Så flink du er! hører jeg idet døra går opp. Moe kommer inne med et ark, som viser tre feil.

- Hæ? Bare tre??? Det er jo mye bedre enn på oppkjøringa mi!

Dette ble feil

Første del av dagen har gått bra. Jeg synes jammen teoriprøven er blitt mer logisk oppbygd på 20 år, ikke så ute etter å lure kandidaten opp i stry. Kan det være at det faktisk har skjedd en endring til det bedre for nervøse 18-åringer?

- Prøvene er nok mer realistiske og omhandler bilkjøring, ikke så mye av det ekstra som var med før. Erfaring hjelper på, for man kjenner igjen situasjonene. Det var jo det jeg sa. Det ser vi også når folk kjører opp på nytt fordi de har mista lappen, da tar de som regel teorien lett, sier Sveli.

- Jeg hadde virkelig forventa å stryke på teorien – virkelig! Nå må jeg finne på en ny vinkling på artikkelen, sier jeg til Sveli, i det vi forbereder oss på å gå ut til bilen for praktisk prøve.

Mine tre feil på teorien var for øvrig: Antall meter et nærlys skal lyse opp, hvor jeg klinte til med 40 meter for mye. Jeg bomma også på reglene rundt stans og parkering på bussholdeplass, og hva man skal gjøre som førstemann på et ulykkessted. Jeg kan imidlertid ikke gjengi alternative og hva som var riktig svar, da det er strenge regler rundt teoriprøvene. Men du kan jo lese deg fram til svarene dersom du også er i tvil.

Og årets sjokk: Jeg svarte jo faktisk riktig på spørsmålet om bremselengde! Det må ha vært bingometoden som slo til.

Så skal det kjøres

- Skal vi ut på en kjøretur da? sier Sveli, i det han stikker hodet inn i bilen til meg.

Jeg får vite at dette er en bevisst måte å møte den spente oppkjøringskandidaten på, i stedet for å bare dumpe inn i bilen med rumpa først og knapt si hei. Jeg minnes den siste typen sensor fra min egen oppkjøring to tiår tilbake. En myndig person som gjorde meg nervøs. Jeg var overbevist om at han satt der med én misjon: Å finne feil med kjøringa mi.

Ifølge Sveli er imidlertid dette fjernt fra hans tilnærming til sensorjobben.

- Jeg setter meg inn i bilen med like store forhåpning som eleven til at dette skal gå bra. Det er eleven selv som gjerne henger seg opp i feil, jeg leter like mye etter positive ting jeg kan notere på arket mitt, sier han.

Han monterer to speil i frontruta slik at han kan overvåke øyebevegelsene mine, og så er vi klare til å gi gass – tror jeg. Men den gang ei.

Mye lærdom

Det skal vise seg at Sveli er en forkjemper for riktig sittestilling og rattbruk, og der har jeg et solid forbedringspotensial. Jeg skal være mye rettere i ryggen enn jeg har vært på 20 år bak rattet, og jeg må huske å ha to hender på rattet, riktig plasser på hver side med god tilgang til spakene bak.

- Men er ikke det litt vel anstendig da? Det er vel kulere å ha ei hånd på toppen av rattet og ei på girspaken, samtidig som man er litt tilbakelent i setet? Mer behagelig er det også.

Sveli kan imidlertid opplyse meg: Ved ei ulykke i rundt 30 km/t hvor airbagen kommer ut, vil hånda bli kastet mot hodet i 300 km/t dersom man holder den på toppen av rattet.

- Det er eksempler på folk som har merke i panna etter klokka, når de blir funnet i ulykkesbiler. Det er fare for både hodesaker og synsskader, sier Sveli.

Riktig sittestilling og rattgrep begrenser skadene ved ei ulykke, samtidig som man er i beredskap til å handle raskt hvis både hender og kropp er i riktig posisjon i bilen.

Blinke inn og ut

Riktig justert i setet, for første gang på evigheter, jeg klar for oppkjøring.

- Er det noen regler om er endra de siste 20 årene? vil jeg vite før det braker løst.

Jeg får ei innføring i at man nå gjerne skal blinke seg inn i rundkjøringer, og ikke bare ut. Det er ikke påbudt, men det er en god måte å varsle andre om hvor man har tenkt seg i god tid.

Jeg får beskjed om å velge et tall mellom én og seks, da det er seks oppkjøringsruter de varier mellom i Orkdal. Vanligvis velges dette av datamaskinen. Jeg velger selvsagt tre, siden alle gode ting er tre – og gode ting trengs på en sådan dag. Rute innebærer bykjøring på Orkanger og landeveiskjøring over Knyken, Sølberget og ned Skjenalddalen.

- Jeg vurderer kjøreprosessen: Sanse, oppfatte, avgjøre og handle. Jeg ser i speilet mitt hvordan du reagerer, sier Sveli.

Han har vært sensor i hele 31 år, og er klar for å gå av med pensjon om tre måneder.

- Hvor mange har fått lappen med deg som sensor?

- Det er mange tusen. Jeg vet ikke akkurat. Jeg begynte som sensor i voksen alder, sier han.

Dommen faller

Jeg konsentrerer meg om å holde riktig fart, følge med trafikken og ikke gjøre de helt store brølerne mens vi er på veien. Det er jammen meg ikke hver dag man har en fyr med penn, papir og speiler som sitter i passasjersetet og overvåker kjøringa. Dette går greit dette, tenker jeg. Vi småprater litt underveis og jeg holder fokus på at speedometernåla ikke skal bikke over den magiske grensa.

Etter å ha rygget meg inn igjen ved trafikkstasjonen, som siste oppdrag på kjøreruta, faller dommen: «En klart bestått prøve». Det var da enda godt, faktisk. Ville vært litt flaut å avsløre seg selv som en inkompetent sjåfør i full offentlighet.

Jeg fikk én mindre feil og noen gode råd med på veien.

- Gjennom tettstedet må jobbe mer aktivt i forhold til parkerte biler, det kan komme noen gående ut mellom bilene. Du var mer opptatt av å sjekke speedometeret enn å se deg til sida. Du kunne hatt mer avstand til de parkerte bilene i gata, og vært mer oppmerksom i forhold til dører som kunne kommet opp og fotgjengere som kunne kommet ut mellom bilene, sier Sveli.

Han går med på at dette kanskje ville resultert i en mindre feil på prøven. Jeg får pluss for å slakke av i god tid før kryss og for å se meg for flere ganger.

Helt på tur

Men angående rattgrepet, der har lærdommen allerede prellet av gåsa.

- Du går for mye tur på rattet. Du tar jo hendene til og med inni rattet i noen svinger. På de fleste veier i Norge skal man kunne kjøre helt uten å flytte hendene i det hele tatt, sier Sveli.

Jeg prøve på nytt på et strekke oppover Hemneveien, og opplever at det faktisk er mulig å komme seg fram uten å bytte grep, og ifølge Sveli er dette også mer behagelig for den som sitter på.

Konklusjonen etter dagen må bli: 20 år bak rattet gjør faktisk en person i stand til å bestå teori og oppkjøring forholdsvis lett. Men det er lærdom å hente i forhold til rattgrep og sittestilling, og her spørs det hvor lett det blir å vende vonde vaner. Jeg får gi det en sjanse.