Heldigvis velges ikke repertoar etter hva folk flest vil ha. Repertoar bygges like mye ut fra ønsket om å spille det som er «viktig», som er er av betydning og som berører. Nettopp det gjorde Bryony Lavery med stykket Frosset da det ble satt opp for første gang i 1998.

I stykket møter vi mora Nancy som for 20 år siden opplevde at datteren Rhona på 10 år ble borte. I 20 år har hun håpet og drømt om at Rhona skulle komme hjem igjen. Så bli han tatt, massemorderen Ralph, som har misbrukt og drept flere unge jenter. I stykket kommer vi tett innpå mora Nancy som får livet sitt ødelagt etter datterens forsvinning. Vi opplever hvordan hun slites mellom følelser av hat, hevn, raseri og savn. Mona Jacobsen målbærer en mors fortvilelse så langt det lar seg gjøre ut fra det handlingsrommet hun har fått og teksten hun har til rådighet. Underveis er det ikke vanskelig å føle på smerten ei mor i en slik situasjon føler. Samtidig sitter det igjen en følelse av at her er det ikke noe grensesprengende nytt.

Vi kommer også inn på drapsmannens forfrosne psyke. Får et inntrykk av at han er preget av en vond barndom og derav har fått et forkvaklet sinn. Trond Peter Stamsø Munch spiller helt ut den «forfrosne» Ralph og gir et tydelig bilde av en mann som er ødelagt både i kropp og sinn. Han er den utilnærmelige som verken får kontakt med andre mennesker eller egne følelser. Trond Peter Stamsø Munch gir så langt det lar seg gjøre et bilde av en massemorders sinn. Stort mer kan knapt psykiatere nærme seg.

I thrilleren rundt massemorderen Ralph møter vi psykiateren som spilles av Wenche Strømdahl. Hun er den som prøver å nå inn til barnemorderen for å forklare omverdenen hvordan slike ting kan skje. Men heller ikke psykiateren går fri da også hun har sine private ting å slite med. I lys av hovedtemaet som handler om en mor som har mistet et barn og hva som rører seg i en massemorders hode, blir psykiaterens private dilemmaer mer som forstyrrende elementer i noe langt større og viktigere. Mens mors fortvilelse og morderens forkvaklede sinn er til å tro på, blir psykiaterens dilemma for sært og mindre troverdig.

I 1998 var Frosset et stykke banebrytende teater som tok opp et tema som var tabubelagt. Vel 10 år senere er det ikke fullt så banebrytende, og temaet er heller ikke så tabubelagt. Men fortsatt er det viktig å vise den type teater nettopp fordi det speiler en del av livet som består av fortvilelse og naken smerte. I denne oppsettingen har Trøndelag Teater lyktes å speile denne fortvilelsen og smerten blant annet gjennom en iskald og naken scenografi.

Audhild Øye