Samtidig er det fristende å spørre; hvem lages det teater for?
Det er viktig at de gode, gamle klassikerne spilles. Vi ønsker tragedier, komedier, tidsaktuelt teater, teater som tar for seg kontroversielle tema uavhengig av tid og sted. Og det er spennende når det iscenesettes dramaer som tar for seg noen av menneskenes dypeste dilemmaer som det gjøres i Ifigeneia. Kunsten er likevel å lage teater som folk vil se. Hvem er Ifigeneia laget for?
Dramaet er basert på historia om kong Agamemnon og hans hellenske hær som er på vei til Troja for å befri den skjønne Helena som er tatt til fange av Paris. Men så blir det vindstille, og hæren kommer ikke av flekken. Det finnes kun en løsning på problemet; for å få vind i seila må kong Agamemnon ofre datteren Ifigeneia til gudinna Artemis.
Handlingen sirkler rundt kongens store dilemma: Skal/skal ikke. Hans kone synes det er forferdelig at mannen er i tanker om å drepe datteren sin, men gjør likevel ikke stort for å hindre det. Slik sett symboliserer handlingen hva maktbegjær kan gjøre med mennesker.
Stykket er en omskrevet og kraftig forvridd versjon av Euripides’ tragedie Ifigeneia i Aulis. Selv om handlingen i det store og hele er den samme, blir historia fortalt på en burlesk og tragikomisk måte. Alle karakterene er dratt i det ytterste. Kong Agamemnon blir framstilt som en narr, Ifigeneia er så blek og stiv at hun minner lite om et menneske, moren Klytaimnestra har også et lite menneskelig drag, mens Akhillevs er bare komisk og forskrudd i hele sin skikkelse og gjør at publikum i det minste kan få le litt underveis.
Det er mulig at dette er stor teaterkunst. Scenografien og kulissene med store metalltrapper som fyller hele scenen, fungerer slik at trappene i enkelte scener tar all oppmerksomhet. Personene opptrer stilistiske som i et oppkonstruert drama.
Men vi får aldri skikkelig grepet på forestillingen, og bli slettes ikke revet med i handlingen. Monologene, spesielt i starten, er tunge og monotone. Og at skuespillerne i tillegg mister tekst, gjør ikke saken bedre. Derfor er det fristende å spørre; hvem er egentlig dette stykket laget for? Mulig det kan avstedkomme priser for scenografi og genial regi; men noen publikumsvinner kan det umulig bli. Til det treffer det ikke publikum nok i hjertet.
Audhild Øye
