«SOS – en segelsällskapsresa» er den tredje filmen i «Selskapsreisen»-serien, og i mine øyne den beste. Filmen kom i 1988, og som i de andre filmene har også denne Lasse Åberg som Stig-Helmer Olsson og Jon Skolmen som Ole Bramserud i hovedrollene.
Etter at Stig-Helmer skiller seg fra sin kone Lotta, har den gammelmodige brødristerfabrikksarbeideren tenkt å tilbringe midtsommerhelgen med sin mor, og sønnen Karl-Helmer, bortsett fra en maskerade sammen med vennen Ole, hvor de skal gå som en stor, rosa kanin (Stig-Helmer) og Supermann (Ole).
Etter maskeraden havner de tilfeldigvis ute i Stockholms skjærgård, hvor flere andre familier også har dratt. Stig-Helmer og Ole treffer Krisse, som Ole kjenner fra før, og som tar dem med på en overklassefest. Under festen får Stig-Helmer prøve seg på vindsurfing, som ender med at han nesten havner ute på det åpne havet. Han blir reddet og tas med til Stråholmen av Krisses venn, Anna-Vera.
Det viser seg at Anna-Veras far har hemmelige planer om å bygge ut Stråholmen til Östermanland, sammen med kommunens sterke mann, Ture Janzon, noe som Anna-Vera vil stoppe. Med hjelp av Ole og en regatta, forsøker Anna-Vera og Krisse å spre sannheten om fiffen og byggingen av Östermanland.
Og som vanlig i filmer med Åberg og Skolmen, blir det er herlig, fullkomment kaos …