Jeg håpet også at det ikke ble en allsangkveld slik som det pleier å være på Åge-konserter. Så kom Åge på scenen, og det ble allsang fra første sekund. Alle sang med det nebbet de har, alle smilte og var strålende glade. Jeg sang med av full hals, og klappet på meg kink i ryggen. Dama ved siden av meg hevdet at hun hadde forbrent tusen kalorier under konserten.

Fremmed fugl

Alle sang, klappet og smilte for Åge Aleksandersen; denne fremmede fuglen fra Namsos som for 41 år siden litt desillusjonert sang «det er langt igjen til Royal Albert Hall».

Og nå var han her. Jo, det har vært langt, og det har helt sikkert vært mange motbakker og stengte dører.

Men nå var han her løftet fram av nesten 4 000 trøndere og løkkenbyggen Endre Storholt som så det mulige i det umulige.

Åge-modus

Blant damene var det store spørsmålet; hvordan skal vi kle oss på konsert i Royal Albert Hall. Hele konseptet høres litt kongelig ut, men så er det Åge som spiller, og da må det være noe folkelig, slik vi pleier å være når vi går på Åge-konserter. Ikke noe snobbete, jålete, stivt og forfengelig. Og dermed var publikum satt, selv om ei dame fra en trøndersk bedrift praiet en drosje i pausen for å skifte fra kjole til bukse. Dermed var hun i Åge-modus, og slik Åge liker å møte publikummet sitt.

Allemannseie

Musikalsk var det lite nytt. Og det var også helt greit. Musikken til Åge er allemannseie i alle fall i Trøndelag. Vi kan låtene på rams der Lys og varme nærmest troner som en nasjonalsang.

Noen ganger kan jeg være lei denne låta etter å ha fått den servert på alskens fester og sammenkomster til delvis traurig allsang og akkompagnement. Men med det veldrillede orkesteret som leverte helt eksepsjonelt denne kvelden, ble også Lys og varme som ny både for publikum og musikere. Det var som en elektrisk ladning mellom scene og sal der det var helt umulig å være uberørt og svært vanskelig å sitte i ro på de kostbare setene vi hadde fått kjøpt oss.

Historisk

Tre timer med trønderrock utført av dedikerte musikere og en av de beste låtskriverne i vår tid, skrev musikkhistorie denne kvelden. Nåde den publikummer som er negativ – han hadde ingenting der å gjøre, og nåde den konsertanmelderen som ville våge seg på lave terningkast.

Det som fant sted denne kvelden fredag 17. juni i Royal Albert Hall i London, er så mye mer enn en konsert. Det er en historisk begivenhet, en viktig del av norsk musikkhistorie, en opplevelse på linje med Lillehammer OL, et møte mellom mennesker som ikke gir rom for pessimisme, nettopp fordi det viser at alt er mulig bare en vil det nok og tror på det en driver med og leverer solid håndverk slik Åge har gjort i en mannsalder.

Kvål neste

Men hva nå? Hva kan måle seg med en slik opplevelse? Jo, det må bli Åge-konsert på Kvål. «Det e langt igjen te Royal Albert Hall. I fra Namsos å te Royal Albert Hall. I fra Kirkenes og Hammerfest fra Vinstra å fra Kvål...»