Johan Løkås er en av dem som kjenner historien om Sønnøv aller best. Helt fra han var liten guttunget har han hørt historiene om den ulykksalige kvinneskjebnen.

«Vess æ li en odaue, ska det itj væks på sætervollen ætte mi ti» skal Sønnøv ha sagt.

— Akkurat dette sitatet fikk jeg høre ofte av «ho bæssmor».

Senere leste jeg alt jeg kom over om Sønnøv, forteller Løkås som etter hvert har fått mange oppdrag som guide opp til Sønnøvsætervollen. På disse turen har han kunnet konstatere at det den dag i dag ikke vokser annet enn gress på vollen …

Utsikt

Tidligere denne uka ble Løkås med ST som kjentmann opp til vollen. Turen opp til endestasjonen tar omlag en halvtime. Løypa er merka med gulmalte stokker. Og det lønner seg å holde et våkent blikk, for når skogen ble tettere rundt oss, tok vi av mot venstre. Og akkurat her kunne merkinga vært bedre.

Men vi fant fram. Like ved grensen til Hølonda, ligger stedet hvor det lille krypinnet en gang sto. Det ligger nede i ei gryte, men Løkås forteller om storslagen utsikt i alle retninger om man tar noen skritt oppi skogen.

— Mot vest ser du kirka og store deler av Skaun, mot nord har du utsikt mot Gråkall-toppen og Fosen og i øst ser vi Hølonda.

— Hvorfor bør folk ta turen hit opp?

— Her kan man etter en halvtimes vandring komme langt unna styr og ståk og glemme seg bort ei kveldsstund. Ved å komme opp hit, kan man oppleve øyeblikket – og kanskje forsøke å sette seg 300 år tilbake i tid.

Trolsk

Med på turen var også Egil Joar Mellingseter, skauningen som leverte en fantastisk skuespillerprestasjon i Skaun-kirka i fjor som sladrefanten Sjur. Mellingseter har vært oppe på vollen tidligere, for ganske nøyaktig ett år siden.

— Vi dro opp hit etter ei øving. Det var ganske sent, og disen lå som et teppe over landskapet. Stemningen var rett og slett trolsk. Da manusforfatter Geir Nergaard fortalte historien mens vi satt på stedet hvor hun bodde, gikk det kaldt nedover ryggen min. Det gjorde et kraftig inntrykk på meg. Det ble lett å fornemme handlinga i stykket etter at jeg hadde vært her. Brikkene falt på plass, og jeg så for meg Sjur som lusket i omgivelsene her oppe for å spionere på Sønnøv. Stedet er spesielt, historien er spesiell og det er spesielt å være her, sier Mellingseter som mener det var viktig for hans rolletolking at han fikk se med egne øyne hvor hun holdt til.

— Da jeg spilte i kirka, var jeg Sjur og jeg var på Sønnøvsætervollen. Jeg var som hensatt til en annen virkelighet. Ingen ville ha nådd inn til meg akkurat da.

Unik opplading

Under årets Kristin-dager skal historien om Sønnøv vises fire ganger i Skaun kirke. I fjor ble stykket vist for første gang, og det ble en braksuksess.

Torsdag den 12. august går teppet opp for årets første Sønnøv-forestilling, og de som er så heldige å skaffe seg billett til nettopp denne oppsetningen kan se fram til en svært spesiell oppladning til seansen i den ærverdige Skaun-kirka. Noen timer før forestillinga får publikum anledning til å bli med en buss opp mot Krokstadsetra. De siste kilometerne tilbakelegges til fots. Vel framme på Sønnøvsætervollen skal Johan Løkås formidle noe av det han vet om den forhatte kvinnen som måtte bøte med live. En kvinne han med tiden har fått et nært og spesielt forhold til.

Spurte Sønnøv

— Det hender seg at jeg går opp hit helt alene og setter meg på steinen der, sier han og peker. En drøy halvtimes gangtur har ført oss til stedet Sønnøv Kulbrandstad slo seg ned etter at hun hadde fått jobb som kokke for en gjeng tømmerhoggere.

— Teoriene er mange når man skal søke å finne forklaringen på at hun valgte å bo så bortgjemt. Jeg for min del tror hun var skremt etter at søsteren Lisbeth Nypan var blitt brent på bålet som den siste i Norges-historien. I likhet med sin søster, syslet også Sønnøv med det vi i dag ville kalt naturmedisin. Søstrene hadde kunnskap om hvilke urter som virket mot de ulike lidelsene, beretter Løkås som har hatt flere spesielle opplevelser i så mange år.

— De første gangene jeg var her alene tenkte jeg «hva skal jeg gjøre her. Trampe oppi hennes liv?» Så kom jeg til at jeg var hennes medspiller. En gang stilte jeg et spørsmål til henne: «Sønnøv, hvorfor er jeg så opptatt av historien din? Hvorfor var det meg bestemor valgte å fortelle beretningen om Sønnøv til?»

— Fikk du svar?

Løkås blir stille. Så ser han rett på meg, og sier:

– Ja, jeg fikk svar. Én gang, hvis settingen er den riktige, skal jeg kanskje røpe svaret …