Ludvig Holberg er komedieskaper av beste sort. Den Stundesløse handler om en en viss herr Vielgeschrey som har det så travelt med sine forretninger at han egentlig ikke får gjort det minste grann.

Han vet å sysselsette menneskene rundt seg i all sin kaosstyring. Hva de egentlig gjør, er ikke så viktig, bare de gjør noe. Hva forretningene hans egentlig er, er det heller ingen som vet, aller minst han selv. Saken er at han har det så travelt, og at han har så mange tanker i hodet samtidig, at han verken får tid til å spise, sove eller gifte bort verken husholderske eller datter. Total forvirring er resultatet.

Det er mye som er herlig med Den stundesløse som i disse dager spilles på Hovedscenen ved Trøndelag Teater. Aller herligst er Øyvind Brandtzæg som spiller rollen som Den stundesløse som kan oversettes til

«den som har ikke har stunder, eller som har det så travelt at han ikke får gjort det grann».

Minst like herlig og frodig er lille Ingrid Bergstrøm som spiller stuepiken Pernille. Sammen har de forestillinga i sin hule hånd gjennom sine frodige replikker og tette samspill. Den brede trønderske dialekta som de spiller bevisst på, gjør forestillinga enda mer folkelig og fargerik.

Den gifteferdige husholderska Magdelone blir også glitrende framstilt av Ragnhild Sølvberg, mens Hans Petter Nilsens spiller på alle de strenger som finnes for å gjøre historia så halsbrekkende som mulig kan gå an.

Etter hvert som forviklingene inntrer kommer også frierne til dattera i huset på banen. Holberg spiller på komikken i sitt rike persongalleri, og Mads Bones gjør frieren Peder Madsen så latterlig som en frier i en komedie kan være. Overspill ja; men samtidig et vellykket overspill.

Som i de fleste komedier er historien tynn. Meningen er heller ikke noe annet. En komedie av Holberg skal være mest til lyst. Men når Ludvig Holberg en gang på 1700-tallet skrev om folks travelhet og vi kan kjenne oss igjen i 2009, må det være en mening bak. Om stykket vekker gapskratt, kan det være at en i ettertid klyper seg i arma og opplever seg som en stundesløs i perioder. Slik sett har stykket noe for seg, men aller mest fungerer det som et herlig latterkick i høststormene.

Audhild Øye