– Når jeg lukker døra inn hit, glemmer jeg smertene

Einar Mjøen (79) skadet hånda i ei arbeidsulykke for over 20 år siden. Etter det har han brukt mye av tiden til å trearbeid. Det har resultert i opptil flere gaver til den norske kongefamilien.

Ingenting er for stort eller lite for Einar. Her viser han fram en boks som er tenkt til å ha te i. 

Nyheter

Hva gir man til ei prinsesse i konfirmasjonsgave? Det tenkte nok de som hadde fått i ansvaret for å finne ut hva Stortingets gave til prinsesse Ingrid Alexandra skulle være. Valget falt ned på turutstyr. Da gaven ble gitt til prinsessa på konfirmasjonsdagen 31. august, var en trekopp en del av gaven. Men det var ikke en trekopp av det masseproduserte slaget. Prinsessens turkopp har blitt omhyggelig bearbeidet i Meldal.

Denne koppen fikk prinsesse Ingrid Alexandra. Koppen ble også prydet med prinsessens monogram. 

 

– Reidun Christine Rahn, søsteren til Anlaug Aas som bor her i Meldal, jobber på Stortinget. Hun har sett en del av det jeg har lagd, og tok derfor kontakt med meg og spurte om jeg hadde noe som passet til Stortingets konfirmasjonsgave til prinsessen.

Det forteller Einar mens han sitter i den laftede arbeidsbua hvor koppen ble lagd i 1999.

– Jeg sa til Reidun at jeg ikke trodde jeg hadde noe som passet, men at hun var hjertelig velkommen til Meldal for å se om hun fant noe, forteller Einar videre.

Hoffleverandør

I løpet av sommerferien tok Reidun til Meldal.

– Hun så koppen med en gang, og sa at hun ville ha den, forteller Einar med et smil om munnen.

Dermed ble Einars kopp, som han egentlig hadde tenkt å beholde selv, en del av Stortingets konrfirmasjonsgave.

– Jeg tenkte egentlig å ha den selv fordi den egentlig er litt spesiell. Koppen er en såkalt risknute, og det er veldig vanskelig å finne den typen som den koppen er lagd av, forteller Einar.

Men prinsesse Ingrid Alexsandras kopp, er ikke den eneste gjenstanden Einar har lagd til et medlem av kongefamilien.

– Da kronprinsparet var i Meldal for noen år siden, ble det klart at de skulle få en gave fra kommunene. Da lagde jeg først en sveip som de skulle få. I tillegg skulle kronprinsparet få en klump med kis. Kisen skulle ligge i ei eske, men da de skulle legge den oppi eska, oppdaga de at den var for liten. Dermed fant jeg fram en neversveip. Den passet veldig fint til å ha klumpen med kis oppi.

Så du har egentlig blitt en hoffleverandør, du?

Einar begynner å le.

– Nei, jeg kan vel ikke kalle meg det.

Dette er to av mange sveiper Einar har lagd. 

Terapi

Hvor lang tid Einar brukte da han lagde koppen som skulle ende i tursekken til prinsessen, vet han ikke.

– Det kan man ikke tenke på. Begynner man å tenke på tiden, må man bare slutte.

– Når jeg lukker døra inn hit, er det ikke noe spørsmål om tid, legger han til.

Å holde på med trearbeid, er mer for Einar enn bare en hobby. I 1997 knuste han den ene hånda i ei arbeidsulykke. Treairbedet ble redningen.

– Jeg har vondt i hånda døgnet rundt, men jeg har aldri tatt smertestillende.

Å få gå inn i verkstedet å jobbe med tre, har blitt som terapi for Einar.

– Dette er som medisin for meg. Når jeg lukker døra inn hit, glemmer jeg smertene, forteller han.

Det var etter at han skadet hånda at han fikk satt opp den laftede arbeidsbua.

– Hvor mange timer jeg har brukt her inne, har jeg ingen anelse om.

Og mange fler timer skal det bli, for i taket henger det halvferdige emner som er klare til å bli gjort ferdig.

– Jeg tror jeg skal ha nok å holde på med i vinter, humrer Einar men han ser seg rundt i arbeidsbua.

Einar sørger for å ha materialer til å holde seg sysselsatt gjennom hele vinteren. 

– En utdøende rase

Mye av det Einar kan i dag, lærte han seg etter at han ødela hånden.

– Jeg lærte gjennom å lese i bøker, og å være med på kurs på Fredly.

Selv om han er veldig glad i denne typen trearbeid, ser han ikke en lys framtid for håndverket.

– Det er ingen unge som er interesserte i dette. Det er nok et utdøende håndverk.

Men foreløpig lever denne typen håndverk videre gjennom Einar. Han har heller ikke tenkt å gi seg med det første.

– Er det noe du ikke har lagd, som du kan tenke deg å lage?

– Ja! Jeg kommer på nye ting hele tiden. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Og fantasi har Einar. Treproduktene han lager har han designet selv.

Det er heller ikke snakk om å ta noen snarveier.

– Jeg bruker treplugger når noe skal festes. Bruker jeg noe annet så bare sprekker treet.

– Har du noen gang vært fristet til å ta snarveier?

– Nei, nei, nei, nei!

Den som jobber med tre, må være innforstått med at det innimellom ikke går like bra. Om man for eksempel skal lage en sveip, må i hvert fall nybegynnere være forberedt på at treet kan sprekke.

– Det har sprukket mange for meg også, men ikke nå i det siste. Det handler om erfaring. Etter hvert lærer man materialet å kjenne.

– Blir du irritert når en sveip du jobber med sprekker?

– Nei, det bruker jeg ikke energi på. Når det skjer, legger jeg den bare bort og begynner på en ny, sier Einar.

– Hvor lang tid tar det å bli god til dette?

– Det varierer veldig. Noen har det i seg, mens andre rett og slett ikke er håndverkere.

– Tror du folk skjønner hvor mange timers arbeid det ligger bak en sveip eller ei kaketine?

– 2–3 prosent vet kanskje hvor tidkrevende dette er, sier Einar.

Ei helt ferdig kaketine. Alt er gjort av Einar. 

Det røde bygget

Men Einar bryr seg ikke om hvor lang tid det tar å lage en sveip eller en kopp. Det viktigste for han, er at han får holde på med det han liker aller best.

– Hvordan hadde det vært for deg dersom du ikke hadde hatt dette å holde på med?

– Det er et rødt bygg på den andre siden her. Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde havnet der om jeg ikke hadde hatt dette. Jeg er stort sett i arbeidsbua når jeg er hjemme. Noe annet hadde ikke gått.

Bygget Einar refererer til er Meldal kirke.

– Hva skal til for at du gir deg med dette?

– Det er det røde bygget det også, svarer Einar.

Alt Einar lager har har designet selv.