Den klare hovedregelen etter barneloven er at barn har rett til samvær med begge foreldre forutsatt at dette er å anse som det beste for barnet.
I forhold til rettspraksis står denne retten sterkt. Den står så sterkt at det finnes eksempler der domstolen har valgt å overføre omsorgen for barnet fra den ene av foreldrene til den andre, med den begrunnelse at den som hadde omsorgen for barnet nektet barnet samvær med den andre.
Det er kun i de helt ekstreme tilfeller at en av foreldrene kan nektes å ha samvær med barnet.
Dersom det foreligger mistanke om vold ligger terskelen for å nekte samvær lavt.
Men hva så med de tilfellene hvor det foreligger en avtale, en dom eller et rettsforlik, som sikrer barnet samvær med den av foreldrene som det ikke bor fast hos, men hvor den forelderen som barnet bor hos likevel nekter barnet samvær med den andre. Hva kan man da gjøre?
Det finnes ikke her mange såkalte tvangsmidler. En kan ikke med avtalen i hånden kreve å få samvær ved såkalt tvangsfullbyrdelse, for eksempel der en ber om politiets bistand til å hente ut barnet.
Det en kan gjøre er å begjære såkalt tvangsmulkt, dvs at den som nekter samvær blir avkrevd med en symbolsk sum som en form for bot ved at en ikke overholder avtalen.
I praksis ser en at denne metoden sjelden er i bruk, da den er relativt tungrodd og ellers har liten virkning på gjennomføringen av samværet.
I utgangspunktet har den som nektes samvær få eller ingen tvangsmidler for å få gjennomført avtalen selv om denne for eksempel er fastsatt ved en dom i tingretten, og i seg selv er å anse som et tvangsgrunnlag.
I realiteten er det den som har omsorgen for barnet som her kan styre fritt. Et alternativ er å reise sak om omsorgsovertakelse, med den begrunnelse at den andre nekter en samvær. For at en skal lykkes med dette må samværsnekten både være betydelig og vedvarende. I tillegg bør det også helst foreligge innrømmelser fra den annen part i den retning. Dette er innrømmelser en sjelden vil få ved en rettslig behandling. Alternativt er at dette bekreftes gjennom en sakkyndig uttalelse.
Lovergiver har nå åpenbart sett problemet med en uthuling av loven på området for samvær. Derfor er det nå i høringsforslaget til ny barnelov fremsatt forslag om at retten til samvær også skal kunne tvangsgjennomføres, på lik linje med retten til fast bosted (Fast bosted: dvs at den som har fått en dom for fast bosted kan få tvangsflyttet barnet med hjelp fra for eksempel politiet).
En ser at stadig flere foreldre oppdager at samvær ikke kan tvangsfullbyrdes, selv om en har fått dom for dette, og derfor ikke velger å akseptere dommen.
Ofte er det konflikten mellom foreldrene som er den utløsende faktoren til samværsnektet og ikke hensynet til barnet.
Barnet er den som blir skadelidende.
Ut fra barnets beste og respekten til rettssystemet er det derfor et behov for at samværsretten med barn kan gjennomføres ved såkalt tvangsfullbyrdelse.
Det er også mye som taler for at dette vil bli løsningen i den nye barneloven.
Advokat Erik Widerøe
Advokatfirmaet Krogstad ANS