Alle partiene på Stortinget ble i 2011 enige om rovviltforliket, for å sikre både dyr på utmarksbeite og rovdyr i norsk natur. Stortinget vedtok en strek på kartet. På den ene sida av denne finner vi ulvesonen, et rovdyrprioritert område. På andre områder av kartet finner vi de beiteprioriterte områdene.

Fire år senere har vi lært at rovdyra ikke følger kartet og at forvaltninga ikke følger opp rovviltforliket. Resultatet er at presset på beitenæringa er større enn politisk vedtatt.

Årets tall over rovdyrtap på landsbasis ser så langt ut til å bli på samme nivå som i fjor. Men situasjonen er i praksis langt verre. Det statistikken ikke forteller om er at sein snøsmelting førte til seint beiteslipp og at da dyra endelig kom ut på beite, så mange seg nødt til å hente dem inn igjen etter kort tid på grunn av trusselen fra rovdyr. Nedkorta beiteperiode er ikke god dyrevelferd.

Det nasjonale tallet sier heller ingenting om enkeltbønder og enkeltområder over hele landet som har mista store deler av besetningene sine til rovdyr. Om lokalsamfunn der bønder teller på knappene om de kan fortsette å bruke noen av våre beste beiteområder til å produsere mat eller om de må gi opp.

Det er mye som er problematisk ved dette. Dagens norske sau er skapt for utmarksbeite, og gjennom beiting i en mangfoldig flora får vi både friskere dyr og kjøtt av høyere kvalitet. Det aller mest problematiske er likevel at sauen må vike for rovdyr til tross for at vi har politiske vedtak som skal sikre både beitedyr og rovdyr. Og at det er norske bønder som må ta både ansvaret og kostnaden, og som blir møtt med hets fra fanatiske rovdyrforkjempere.

To av kommunene der sauebøndene har hatt store rovdyrtap denne beitesesongen, er Enebakk og Eidsvoll. Disse kommunene ligger i samme fylke, men på hver sin side av streken på kartet som bestemmer hvor rovdyra skal være prioritert. Dermed skulle man også tro at det var bedre vilkår for sauenæringa i beiteprioritert område i Eidsvoll, enn innafor rovdyrsonen i Enebakk. Riktignok er det gitt fellingsløyve på en ulv i Eidsvoll, mens Østmarkulven som har tatt livet av nærmere 60 sau og lam i Enebakk, får leve.

Fellingsløyvet og beliggenheten endrer likevel ikke det faktum at Eidsvoll er den kommunen i Akershus med størst rovdyrtap. Mange dyr er utsatt for store lidelser, og bonden opplever sterke følelsesmessige og økonomiske tap. Det fører til et stort svinn i norsk matproduksjon. Dette skjer altså i et område der norske politikere har bestemt at vi skal prioritere beitedyr. Hvordan skal vi da tro at politikken virker?

Rovviltforliket er et forsøk på å gjøre alle til lags, men det går ikke an å vedta seg ut av virkeligheten. Vi teller rovdyr og rovdyrynglinger, men har ikke et godt mål for beite. Selv om saueeierne bidrar med alle tilgjengelige tiltak for å holde tapstallene nede, viser statistikken over rovdyrtap år etter år at rovviltforliket ikke fungerer. Bare spør sauebønder i Enebakk, i Eidsvoll og i ei rekke andre lokalsamfunn, både på riktig og feil side av streken på kartet. Nå må politikerne velge mellom rovdyr og beitedyr. Valget burde være enkelt.

Lars Petter Bartnes,

leder i Norges Bondelag