Nok et bidrag fra Endre Nesheim til Gammelhjørnet, som knytter to historier til dette bildet:

Om sommeren var det ofte at her på trappen i Lensmannsgaten 3 at min bror Olav og jeg la planer for dagen. Om våren var det populært å kaste på stikka. De faste plassene var som regel utenfor butikken til Øyasæter i sentrum av Fannrem eller på jernbanestasjonen. Som regel foregikk det på søndager.

Foran uthuset var det fint å kaste. Der var jorden passe fin uten for mange steiner og myntene satt ganske fast når de landet. En gang i 1944 var vi samlet en del gutter der for å kaste. Det gikk på to-øringer, mens de som var litt eldre brukte fem-øringer. Etter en stund forsvant en av to-øringene under gulvet på uthuset. Den hadde kanskje landet på noe hardt og vips så var den borte. Ettersom det var min mynt, la jeg meg ned på alle fire og strakte hånden langt under gulvet på uthuset. Plutselig kjente jeg noe hardt blikkaktig. En boks, tenkte jeg og dro den frem. Spennende, tenkte vi alle sammen. Da jeg åpnet den fant vi en del papirer og noen hefter. «Illegale aviser,» sa min bror, i det min mor kom styrtende ut av huset og grep tak i boksen. Hun ga klar beskjed om at det vi hadde sett måtte vi ikke si til noen og glemme det med en gang. Dette var særs alvorlige greier. Hadde tyskerne eller nazistene fått rede på dette hadde min far ligget tynt an. Etter å ha vært plassert i flere måneder på Falstad fangeleir i 1941 var han sikkert ikke lysten på flere slike opphold, og som distributør av illegale aviser hadde sikkert neste stopp vært Tyskland.

I huset i bakgrunnen bodde herr og fru Bratteli. Han var kirketjener og lærer på Grøtte skole. De hadde et stort epletre som slynget seg opp veggen ved kjøkkenet. Om høsten bar treet mye frukt og en gang ble fristelsen veldig stor. Vi var en del gutter samlet hjemme i Lensmannsgaten 3 da noen foreslo at jeg skulle prøve å snike meg over og ta noen epler. Jeg var ikke så begeistret for ideen fordi jeg var veldig redd for å bli oppdaget, men mine kamerater sa at det sikkert ville gå greit. Etter å ha tenkt meg om litt, la jeg meg ned på alle fire og kravlet bortover. Jeg tenkte at slik vil jeg ikke så lett bli oppdaget. Nå er det veldig lyst på høsten i Trøndelag, så det var ikke snakk om å skjule seg i mørket. Dessuten så var vi så unge at vi var jo nesten i seng før solen hadde gått ned. Da jeg hadde kommet frem til husveggen måtte jeg strekke meg litt for å begynne innhøstingen. Først da så jeg fru Bratteli som hang ut av vinduet og lurte på i hvilket ærend jeg var. Da jeg snudde meg for å se etter mine kamerater var det ingen å se. De sto bak vedskjulet og fniste, og hadde ingen tanke for hvilken pinlig situasjon jeg var kommet opp i.