Han ble rakt til meg av en spansk livredder med beskjeden «help him».

Gutten var kald, redd og sliten etter en reise som har tatt så mange menneskeliv i forsøket på å flykte.

Jeg tenkte at jeg er glad han ikke vet hva folk skriver og sier om han. At han skal komme seg hjem. Det han derimot vet, er at «hjem» ikke finnes lenger.

1. NOVEMBER reiste jeg fra Kristiansand til Lesvos, hvor jeg skulle bidra som frivillig i arbeidet med båtflyktninger. Da jeg satt på flyplassen i Athen, klar for siste flytur på reisen, var jeg livredd. Tenk om den anbefalte aldersgrensen på 25 år faktisk var satt av enkelte organisasjoner av en veldig god grunn? Tenk om psykiaternes anbefalinger om ikke å reise alene ikke var så dumme likevel?

21 år gamle lille meg har sjelden følt meg mindre selvsikker enn da jeg satt med kofferten fylt av barneklær på flyplassgulvet og begynte å innse realiteten av det jeg skulle. Kunne jeg i det hele tatt bidra med noe?

DE SISTE månedene har den greske øya Lesvos vært et av stedene som har vært mest preget av den pågående flyktningkrisen. Hjelpen flyktningene mottar, er i all hovedsak basert på innsats fra frivillige og små, ikkestatlige organisasjoner. Som frivillig bidrar man til å ta imot båter, dele ut tørre klær, vann og enkel mat, samt videre arbeid i de midlertidige og svært enkle leirene.

Det var nettopp fraværet av store hjelpeorganisasjoner som var en av mine hovedmotivasjoner for å reise. Jeg visste at det var ingen som tok min plass og gjorde min jobb dersom jeg valgte å være hjemme. Mitt bidrag ville spille en rolle.

SITUASJONEN På Lesvos er på mange måter akkurat slik man forestiller seg. Strendene er fylt med livvester, klær, nødtepper og rester av gummibåter. Leirene består av telt og endeløse køer med mennesker som venter på et teppe eller noe å spise.

Likevel er det umulig å forberede seg på å se slikt på nært hold. Flyktningstrømmen blir plutselig til individer og ikke horder. De deler klemmer, historier og tanker. Kulturelle barrierer blir små og ubetydelige, og man innser at vi deler både drømmer, meninger og også humor. Innimellom de tøffeste episodene på Lesvos var det alltid rom for lyspunkter. Noen kyss på kinnet, latter og en kjeks fra en liten jente på flukt får en raskt til å glemme hvor sliten man er.

KOORDINASJON og samarbeid mellom et stort antall organisasjoner og frivillige er utfordrende, men med samme intensjoner er det mulig. Etter noen dager selvstendig arbeid i leirene valgte jeg å tilknytte meg Dråpen i havet, som er en norsk organisasjon som hovedsakelig arbeider med mottak av båter og videre frakt til leirer.

Vi delte oss inn i team og hadde ansvaret for ulike områder og forsøkte å holde en viss timeplan, til tross for at dagene var svært uforutsigbare. Godt samarbeid og utnyttelse av alles egenskaper er avgjørende, og man kan ikke understreke viktigheten av å ha noen å dele tankene sine med nok.

MIN SISTE DAG på Lesvos fikk en avslutning som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Da jeg ventet på skyss til flyplassen, kom en stor familie bort til meg, omfavnet meg og gråt. Faren fortalte at jeg var med og tok imot deres båt, og ga barna hans tørre sokker.

En så liten handling som ble møtt av en overveldende takknemlighet og store klemmer fra alle familiemedlemmene.

DET VAR TØFT å komme hjem. Ikke til skole, eksamen og hverdag. Men til fordomsfulle og direkte rasistiske kommentarer man til stadighet overhører, og som nå føltes mye mer personlig enn før jeg dro. Jeg har lest kommentarer fra mennesker jeg kjenner personlig som omtaler syrere som søppel. «Griske mennesker som kun er ute etter å utnytte våre velferdsgoder og ødelegge den norske kulturen.»

Ville de sagt dette om de hadde møtt 13 år gamle Najam? Den lille jenta som overlevde et stort båtforlis, men som aldri vil se noen av familiemedlemmene sine igjen. Ville de bedt henne reise hjem igjen? Hjem til krigen hun aldri har bedt om å bli en del av?

HATEFULLE ytringer i flyktningdebatten er i høy grad basert på uvitenhet, misforståelser og rent oppspinn som ukritisk spres på sosiale medier.

Å måtte fysisk stå foran en desperat mor å si «dessverre, det er tomt» når hun spør etter et teppe til barnet sitt, er så utrolig my vanskeligere enn å sitte foran skjermen hjemme og skrive.

Det er selvsagt lov å være skeptisk. Det er lov å være kritisk, og det er lov å si det høyt. Å tro at flyktningkrisen ikke blir en utfordring, er bare naivt og vil ikke tjene noen godt.

Det er hatet vi må passe oss for. Hatet som setter oss over dem.

13 ÅR GAMLE Najam prøvde å si oss noe da vi kjørte langs havna i Mytilini, og hun ble rakt en telefon for å oversette. Hun skriver inn tegn på farsi i Google translate og vi får opp oversettelsen på engelsk:

«We were in the sea.»

Det er ikke sånn det skal være. Men det er dette som er virkeligheten, og jeg heier på en hver og en som vil bidra til å endre den.