I en periode var jeg mye på lageret på Samvirkelaget på Fannrem hvor jeg bl.a. ble veldig godt kjent med John Gjønnes. Tror han var en slags lagersjef. Også Marie i butikken var en av mine venner. Hun var bestyrer.
Hvis min mor skulle ha fatt på meg så kunne hun bare ringe fru Eggen på sentralen og be om å få bli satt over til Marie eller John.
På slutten av krigen en gang ble dette livsviktig.
Tyskerne hadde nemlig begynt med øvelsesskyting med skarpt mot ballonger som ble dratt etter fly i luften.
Rødglødende splinter drysset ned over bygda og det var livsfarlig å bevege seg ute. Jeg husker jeg sto i døråpningen på lageret til Samvirkelaget og så splintene slå i bakken.
Min mor ringte fluksens opp til Marie og ba henne om å sørge for at jeg holdt meg inne hvis jeg var på Samvirkelaget.
Det tok lang tid før jeg turde å sykle hjem den dagen på min lille sykkel uten dekk. Selv om jeg måtte sykle på bare felgene så gjorde jeg det. Det gikk tross alt fortere enn å gå.
Slik som denne dagen hadde vært så gikk det nok noe fortere hjem enn vanlig på den grusete vegen og plutselig så veltet jeg. Det ble selvfølgelig noe skrubbsår som mor måtte vaske og bandasjere da jeg kom hjem. Jeg husker at bandasjen ble nok noe større enn hva det lille såret trengte. Men det så jo litt tøft ut da.
Neste dag var jeg igjen oppe i Fannrem sentrum igjen hvor samtaleemet naturlig nok dreide seg om gårsdagens regn av spliter. Det mange lurte på var om noen var blitt truffet.
Det var da jeg kom til å peke på foten min som var bandasjert og sa at jeg nok var blitt truffet.
Dagen etter var det oppslag i avisen om at gutt var blitt truffet av splint på Fannrem.
Det var jo ikke pent av meg å lyve da, men så skal man heller ikke tro på alt som står i avisene.
Endre Nesheim